Tegninger og storyboardarbeid er gode arenaer for fellesskapsbygging i klassen. Animasjonsarbeidet foregår derimot i mindre grupper, og det er ikke sjelden at læreren må megle litt mellom filmskaperne underveis. Lydpålegging kan være en god mulighet for å samle klassen igjen og gjøre filmen til noe alle er sammen om.
Vi har alltid eksportert animasjonsfilene til Windows Movie Maker for å legge på lyd der. Da trenger vi en mikrofon å snakke inn i og høyttalere å høre opptakene gjennom.
Organisering
Lydopptakene kan organiseres på forskjellige måter. Den vanligste metoden vi har brukt er følgende:
Læreren samler inn alle gruppenes manus, og lager et felles manus der bare replikkene er med. I tillegg lages en oversikt over hvilke personer som har fått replikker i filmen.
Vi har deretter lagt lapper med elevenes navn i en liten skål, og trukket ut elev for elev. Elevene som blir trukket ut, får velge hvilken person de skal gi stemme til. Slik kan elevene selv tilpasse ønskene sine til egne preferanser for personene i historien og i tillegg ut fra egen selvtillit. De som ikke blir trukket ut, får komme først i køen når neste film skal lages.
Så har vi tatt med oss de elevene som skal gi stemme til personene i forskjellige deler av filmen inn på et eget rom, der vi har tatt opp replikkene. Ofte er det vanskelig å få elevene til å si mer enn en replikk godt nok, men det er likevel utfordrende og en god muntlig øvelse å la dem forsøke å leve seg inn i personene og fremføre det som om det var et skuespill. Elevene får god trening i å snakke tydelig og til å time replikkene med handlingen på skjermen.
Teknisk og praktisk
Læreren må kunne redigeringsverktøyet godt nok til at de gode opptakene raskt kan plasseres på riktig sted i filmen mens de dårlige delen av opptakene slettes. Det er ikke så vanskelig som det høres ut. Alle lydopptakene kan klippes i, og da klipper vi som regel bort all lyd før den gode replikken og all lyd etterpå. Og så plasserer vi denne lyden akkurat der hvor personen åpner munnen for å snakke.
Det er ikke sjelden at enkelte elever trenger mange forsøk før replikken sitter. Et godt tips er for øvrig å la personene stå når de skal snakke. Det er ingen som snakker naturlig når de sitter. Det beste er å leve seg inn i personenes bevegelser og så si replikkene "i situasjonen".
I
Å bruke Windows Movie Maker
I Windows Movie Maker, som vi har brukt, er det mest fornuftig å begynne opptakene ved filmens begynnelse og følge rekkefølgen i filmen. Programmet lar oss ikke binde lyd til bilde og gir alltid preferanse til opptak som plasseres først på tidslinjen. Det gjør at opptak som plasseres foran andre opptak, lett kan forskyve de andre opptakene og forårsake mye ekstra flytting av opptakene.
Windows Movie Maker har dessuten bare et tilgjengelig lydspor for pålegging av ny lyd. Det gjør det vanskelig å ta opp replikker og effekter/musikk samtidig. Ofte vil vi gjerne ha lav stemningsmusikk eller miljølyd ligge bak replikkene, og det lar seg ikke gjøre i samme håndvending i dette programmet. Derfor har vi tatt opp replikkene først, og lydeffektene deretter når alle replikker er på plass.
For å få et ferskt lydspor å legge lydeffektene på, behøver vi bare lagre filen som en filmfortelling på datamaskinen, og deretter importere denne filmfortellingen til et nytt Windows Movie Maker-prosjekt etterpå. Da vil lydsporet med replikker ha "limt" seg fast til bildesporet, og et nytt og tomt lydspor være tilgjengelig for effekter/musikk.
Dette andre lydsporet kan planlegges sammen med hele klassen. Hvilke lyder trenger filmen? Og hvordan kan vi lage dem? Her ligner filmskapinga på det å lage hørespill. Kan vi lage illusjonen av en elv ved å plaske i et kar med vann? Kan vi kaste noe mjukt noe i veggen for å lage et smell? Kan vi gni potetmel for å lage knirkete fottrinn i snøen? Kan vi understreke scener ved hjelp av musikkinstrumenter? Kan vi lage torden og lyd ved slippe en rekke bøker ned i gulvet?
Her er det mulig å la hele gruppa få være med og lage lydene. Alternativet — og det er ikke like morsomt, men gir en annen kompetanse, er å la elevene få hente inn digitale effekter fra nettet eller egne lyd-cder. Det beste nettstedet jeg har funnet for dette er www.a1freesoundeffects.com, som har sortert lydene godt og har et variert utvalg.
Musikk fra nettet eller cd'er har jeg helst unngått. Det finnes tilgjengelig musikk som er tillatt brukt — nettstedet www.uhort.no tilbyr musikk som kan brukes uten betaling til rettighetshaverne; men det er bedre om elevene kan spille inn musikk selv eller sågar synge f.eks. tittelmusikken. Det gir identitet og stemning til filmen, mens profesjonell musikk ofte legger seg "over" bildene og får oss til å huske musikken framfor selve filmbildene. Musikken blir altså for sterk, og den følger altfor sjelden filmens egen rytme.
Elevene legger på lyd
Prosessen med å legge på lyd er såpass enkel at elevene også kan gjøre dette selv. Særlig det å legge inn lydeffekter fra nettet er enkelt. Innspilling av replikker kan de også fint stå for selv — i prinsippet. Her er ulempen ved metoden til Fortellermaskinen at vi helst vil at det skal bli en sammenlignende fortelling. Det krever mye koordinering av elever og oversikt over sammenhengen mellom de enkelte delfilmene. Det gjør det vanskelig å overlate ansvaret til elevene. Men når vi har latt elevene lage selvstendige episoder uten å bry oss med det sammenhengende inntrykket av filmen, så har det gått svært godt å overlate lydpåleggingen til mange av elevene.
8.2.09
Animasjonsutstyret
Animasjonsboks
Vi har latt elevene sitte foran en animasjonsboks, der lys og kamera i taket gjør det enkelt å ta bilde av det som foregår i bunnen av boksen. Animasjons-boksen har stått på et bord, i rett høyde for både sittende og stående filmskapere. En slik animasjonsboks er ikke nødvendig. Det går fint an å belyse scenene med andre lyskilder, og det er ofte like hendig å la kameraet stå på stativ. Men spesielt til cut out-animasjon (såkalt flat eller liggende animasjon) er den hendig. Brukes plastilinafigurer er det gjerne mer praktisk å ha dem stående og da bør kameraet stå på stativ.
Stop Motion-dataprogram
Vi har brukt dataprogrammet Stop Motion Pro for å administrere bildeopptakelsen. Stop Motion-programmet tar enkeltbilder av det som videokameraet filmer, og gir elevene full kontroll over animasjonsprosessen. De kan se på dataskjermen hvordan scenen ser ut før de tar bilde av det; de kan sammenligne bildet med andre bilder de har tatt, enten de ønsker å ta opp nye bilder av en tidligere scene, eller om de bare skal fortsette filmopptakene men er usikre på hvordan alt stod i forrige bilde; de kan enkelt slette bilder som de ikke vil ha med, for eksempel fordi det er kommet med en finger på bildet; de kan enkelt kopiere bilder, dersom de vil "fryse" bevegelser; de kan enkelt flytte på bilder og endre på rekkefølgen i filmen — og trolig viktigst av alt: De kan til enhver tid spille av opptakene og vurdere om de har vært vellykte eller om noe må forandres.
Programmet er utrolig enkelt å lære for elevene. Som regel holder det å vise dem hvordan ting gjøres en enkelt gang, og så tar de det i bruk på egen hånd. Den eneste hjelpen de trenger, er som regel å huske på det som jeg nevnte over: Å ta seg tid til snakking og til bevegelser, og å understreke ved hjelp av nærbilder. Det er lett å glemme at filmene skal kommunisere med tilskuerne når man sitter for seg selv bøyd over animasjonsarbeidet.
Typer Stop Motion
Stop Motion-programmer finnes for mac-maskiner, windows-pcer og pcer med linux. Vi har brukt pcer med windows og programmet Stop Motion Pro, som koster ca 300 kr per lisens; linux-versjonen er gratis, og det finnes også en (noe komplisert) gratisversjon for windows: AnimatorDV.
Stop Motion Pro lagrer automatisk alle opptak, og det er viktig når elever skal lage film. Det oppstår ofte feil med datamaskiner, og hvis ikke alt hadde blitt lagret automatisk, ville vi kunne opplevd at opptak man har jobbet med en hel dag forsvinner. Det er også lett å flytte opptak mellom maskiner, enten man bruker fellesområder til skolen som mellomstasjon eller minnepinner (gjerne med 1 GB lagringskapasitet).
Når elevenes del av filmen er ferdiganimert, lar programmet oss lage en AVI-fil av filmen som enkelt kan eksporteres til redigeringsprogrammer for lydpålegging, effekter og sammenklipping med de andre delene av filmen.
Vi har latt elevene sitte foran en animasjonsboks, der lys og kamera i taket gjør det enkelt å ta bilde av det som foregår i bunnen av boksen. Animasjons-boksen har stått på et bord, i rett høyde for både sittende og stående filmskapere. En slik animasjonsboks er ikke nødvendig. Det går fint an å belyse scenene med andre lyskilder, og det er ofte like hendig å la kameraet stå på stativ. Men spesielt til cut out-animasjon (såkalt flat eller liggende animasjon) er den hendig. Brukes plastilinafigurer er det gjerne mer praktisk å ha dem stående og da bør kameraet stå på stativ.
Stop Motion-dataprogram
Vi har brukt dataprogrammet Stop Motion Pro for å administrere bildeopptakelsen. Stop Motion-programmet tar enkeltbilder av det som videokameraet filmer, og gir elevene full kontroll over animasjonsprosessen. De kan se på dataskjermen hvordan scenen ser ut før de tar bilde av det; de kan sammenligne bildet med andre bilder de har tatt, enten de ønsker å ta opp nye bilder av en tidligere scene, eller om de bare skal fortsette filmopptakene men er usikre på hvordan alt stod i forrige bilde; de kan enkelt slette bilder som de ikke vil ha med, for eksempel fordi det er kommet med en finger på bildet; de kan enkelt kopiere bilder, dersom de vil "fryse" bevegelser; de kan enkelt flytte på bilder og endre på rekkefølgen i filmen — og trolig viktigst av alt: De kan til enhver tid spille av opptakene og vurdere om de har vært vellykte eller om noe må forandres.
Programmet er utrolig enkelt å lære for elevene. Som regel holder det å vise dem hvordan ting gjøres en enkelt gang, og så tar de det i bruk på egen hånd. Den eneste hjelpen de trenger, er som regel å huske på det som jeg nevnte over: Å ta seg tid til snakking og til bevegelser, og å understreke ved hjelp av nærbilder. Det er lett å glemme at filmene skal kommunisere med tilskuerne når man sitter for seg selv bøyd over animasjonsarbeidet.
Typer Stop Motion
Stop Motion-programmer finnes for mac-maskiner, windows-pcer og pcer med linux. Vi har brukt pcer med windows og programmet Stop Motion Pro, som koster ca 300 kr per lisens; linux-versjonen er gratis, og det finnes også en (noe komplisert) gratisversjon for windows: AnimatorDV.
Stop Motion Pro lagrer automatisk alle opptak, og det er viktig når elever skal lage film. Det oppstår ofte feil med datamaskiner, og hvis ikke alt hadde blitt lagret automatisk, ville vi kunne opplevd at opptak man har jobbet med en hel dag forsvinner. Det er også lett å flytte opptak mellom maskiner, enten man bruker fellesområder til skolen som mellomstasjon eller minnepinner (gjerne med 1 GB lagringskapasitet).
Når elevenes del av filmen er ferdiganimert, lar programmet oss lage en AVI-fil av filmen som enkelt kan eksporteres til redigeringsprogrammer for lydpålegging, effekter og sammenklipping med de andre delene av filmen.
Animering
Å animere betyr å gi liv. På film gjøres figurer livaktige ved at vi beveger på dem mellom hvert bilde vi tar. Eventuelt gjøres de livaktige ved at vi ikke beveger på dem! For animasjon handler mye om timing og rytme — det gjelder i grunnen ikke bare å gi liv til figurene men å puste en sjel inn i dem.
Elever har stort sett ikke problemer med å bevege på figurene. Om de beveger seg elegant og livaktig eller stivt og sært spiller i grunnen ikke noen viktig rolle i elevenes produksjoner. Bevegelsene blir en del av filmens spesielle uttrykk enten de er på den ene eller andre måten.
Det er et større problem å ta seg tid underveis slik at bevegelsene og fortellingen som bevegelsene er en del av, blir tydelige for tilskueren.
Det tar tid å snakke
Det er særlig to ting filmskaperne skal huske på: 1) Det tar tid å snakke. For å få sagt en setning som: «Vil du gifte deg med meg, Fiona?» må elevene la Shrek snakke i to og et halvt sekund. Vi har hatt som hovedregel at hver stavelse tar 1/3 sekund (8 bilder dersom vi har 25 bilder i sekundet) å si, og at vi for hver stavelse veksler mellom åpen og lukket munn. Den viktigste grunnen til at vi åpner og lukker munnen deres er at vi dermed signaliserer at de snakker. Hvis ikke er det mer naturlig for tilskuerne å tro at de bare tenker høyt.
Elevene erfarer raskt at det å animere tale er et tålmodighetskrevende arbeid. Skal talen bli vellykket bør dessuten figuren som taler være plassert i bildet (gjerne i nærbilde) slik at vi retter oppmerksomheten vår mot dem. Det er mye å huske på, og elevene har vanskelig for å ta dette arbeidet helt på alvor. Ikke sjelden må det derfor gjøres mye redigering av filmene før og under lydpålegginga for å få plass til replikkene som skulle med. For å unngå dette er det lurt om elevene spiller filmen sin om igjen og om igjen mens de animerer replikker — for å sjekke om timing og lengde er god.
Tilskueren må få tid til å oppfatte hva som skjer
2) Det tar tid å registrere bevegelser for tilskueren. I en animasjonsfilm bør både begynnelsen og avslutningen på en bevegelse tydeliggjøres ved at bevegelsen fryses. Først bør altså figuren stå helt stille slik at tilskueren får tid til å tenke «hva kommer til å skje nå», og når figuren gjennomfører handlinga si bør selve høydepunktet fryses slik at tilskueren får tid til å oppfatte hva som skjer. En person som skal slå til noen, bør altså først forberede slaget i omtrent et sekund. Så slår personen. Og i det personen treffer bør kontakten mellom knyttneve og hode vare lengre enn "normalt" slik at vi får tid til å registrere kontakten og kraften i slaget. Ellers blir det bare som et kvikt knips!
Bildene i en animasjonsfilm endrer seg normalt så raskt at øyet vårt ikke oppfatter at de er enkeltbilder; på samme måte vil bevegelser uten pauser endre seg så raskt at vi ikke oppfatter de som enkelthandlinger, men mer som en slags dans. Og det er som regel ikke meningen.
For bevegelser gjelder for øvrig også det samme som for tale: Personene som beveger seg bør være plassert i bildet slik at vi retter oppmerksomheten vår mot dem. Bevegelser tiltrekker seg riktignok alltid øyets oppmerksomhet, men ved at personene plasseres i nærbilder i avgjørende øyeblikk kan man også få fram personenes følelser i det det skjer. Og det forandrer tilskuerens engasjement i filmen på radikalt vis.
Teip fast bakgrunnen!
Et siste tips! Ofte opplever elever at bakgrunnen flytter på seg under animeringen. Det ødelegger hele opptaket, for da blir vi som ser på mer opptatte av hva som skjer med bakgrunnen enn av hva som skjer med personene. For å unngå dette, er det smart å feste bakgrunnen til underlaget med teip eller tic tac. Sjekk også ofte opptakene underveis i animeringen, det gjør at du kan legge merke til uønskede bevegelser i bildet.
Elever har stort sett ikke problemer med å bevege på figurene. Om de beveger seg elegant og livaktig eller stivt og sært spiller i grunnen ikke noen viktig rolle i elevenes produksjoner. Bevegelsene blir en del av filmens spesielle uttrykk enten de er på den ene eller andre måten.
Det er et større problem å ta seg tid underveis slik at bevegelsene og fortellingen som bevegelsene er en del av, blir tydelige for tilskueren.
Det tar tid å snakke
Det er særlig to ting filmskaperne skal huske på: 1) Det tar tid å snakke. For å få sagt en setning som: «Vil du gifte deg med meg, Fiona?» må elevene la Shrek snakke i to og et halvt sekund. Vi har hatt som hovedregel at hver stavelse tar 1/3 sekund (8 bilder dersom vi har 25 bilder i sekundet) å si, og at vi for hver stavelse veksler mellom åpen og lukket munn. Den viktigste grunnen til at vi åpner og lukker munnen deres er at vi dermed signaliserer at de snakker. Hvis ikke er det mer naturlig for tilskuerne å tro at de bare tenker høyt.
Elevene erfarer raskt at det å animere tale er et tålmodighetskrevende arbeid. Skal talen bli vellykket bør dessuten figuren som taler være plassert i bildet (gjerne i nærbilde) slik at vi retter oppmerksomheten vår mot dem. Det er mye å huske på, og elevene har vanskelig for å ta dette arbeidet helt på alvor. Ikke sjelden må det derfor gjøres mye redigering av filmene før og under lydpålegginga for å få plass til replikkene som skulle med. For å unngå dette er det lurt om elevene spiller filmen sin om igjen og om igjen mens de animerer replikker — for å sjekke om timing og lengde er god.
Tilskueren må få tid til å oppfatte hva som skjer
2) Det tar tid å registrere bevegelser for tilskueren. I en animasjonsfilm bør både begynnelsen og avslutningen på en bevegelse tydeliggjøres ved at bevegelsen fryses. Først bør altså figuren stå helt stille slik at tilskueren får tid til å tenke «hva kommer til å skje nå», og når figuren gjennomfører handlinga si bør selve høydepunktet fryses slik at tilskueren får tid til å oppfatte hva som skjer. En person som skal slå til noen, bør altså først forberede slaget i omtrent et sekund. Så slår personen. Og i det personen treffer bør kontakten mellom knyttneve og hode vare lengre enn "normalt" slik at vi får tid til å registrere kontakten og kraften i slaget. Ellers blir det bare som et kvikt knips!
Bildene i en animasjonsfilm endrer seg normalt så raskt at øyet vårt ikke oppfatter at de er enkeltbilder; på samme måte vil bevegelser uten pauser endre seg så raskt at vi ikke oppfatter de som enkelthandlinger, men mer som en slags dans. Og det er som regel ikke meningen.
For bevegelser gjelder for øvrig også det samme som for tale: Personene som beveger seg bør være plassert i bildet slik at vi retter oppmerksomheten vår mot dem. Bevegelser tiltrekker seg riktignok alltid øyets oppmerksomhet, men ved at personene plasseres i nærbilder i avgjørende øyeblikk kan man også få fram personenes følelser i det det skjer. Og det forandrer tilskuerens engasjement i filmen på radikalt vis.
Teip fast bakgrunnen!
Et siste tips! Ofte opplever elever at bakgrunnen flytter på seg under animeringen. Det ødelegger hele opptaket, for da blir vi som ser på mer opptatte av hva som skjer med bakgrunnen enn av hva som skjer med personene. For å unngå dette, er det smart å feste bakgrunnen til underlaget med teip eller tic tac. Sjekk også ofte opptakene underveis i animeringen, det gjør at du kan legge merke til uønskede bevegelser i bildet.
27.9.07
Forsøk på animasjon i barnehage
I barnehager er det nok bedre å jobbe med kjente eventyr enn med filmer, for at barna skal ha godt nok grep om fortellingen som de skal gjenskape.
Filmen i venstre kolonne ble laget ved Kongleveien barnehage, Nesodden. Den gjenforteller "De tre bukkene Bruse". Seks barn byttet på å lage filmen. Den viktigste lærdommen de tar med seg, er nok at nå vet de hvordan animasjonsfilmer blir laget. Det tas mange enkeltbilder, og så flytter figurene på seg når de blir vist som "film" etterpå. Og lyden legges på for seg selv.
Arbeidet med å animere er vanskelig å forstå for dem, så de blir litt for lite sjøldrevne til at jeg vil anbefale noe annet enn svært korte prosjekter.
Aller best vil det nok gå dersom ett barn jobber sammen med en voksen hele tiden, og at samarbeidet er slik at barnet hjelper den voksne, og ikke omvendt. Men slik gjorde ikke vi det. Her jobbet stort sett tre og tre barn sammen.
Dette prosjektet tok fire dager à 1-2 timer med forberedelser (lage figurer, male og klippe bakgrunner), to dager à 2 timer med filmopptak og en dag à 1 time med lydopptak. Og en liten kveld for prosjektlederen for å veve bilde og lyd godt sammen.
Barna syntes det var mye morsommere å se den ferdige filmen enn det var å lage den!
Filmen i venstre kolonne ble laget ved Kongleveien barnehage, Nesodden. Den gjenforteller "De tre bukkene Bruse". Seks barn byttet på å lage filmen. Den viktigste lærdommen de tar med seg, er nok at nå vet de hvordan animasjonsfilmer blir laget. Det tas mange enkeltbilder, og så flytter figurene på seg når de blir vist som "film" etterpå. Og lyden legges på for seg selv.
Arbeidet med å animere er vanskelig å forstå for dem, så de blir litt for lite sjøldrevne til at jeg vil anbefale noe annet enn svært korte prosjekter.
Aller best vil det nok gå dersom ett barn jobber sammen med en voksen hele tiden, og at samarbeidet er slik at barnet hjelper den voksne, og ikke omvendt. Men slik gjorde ikke vi det. Her jobbet stort sett tre og tre barn sammen.
Dette prosjektet tok fire dager à 1-2 timer med forberedelser (lage figurer, male og klippe bakgrunner), to dager à 2 timer med filmopptak og en dag à 1 time med lydopptak. Og en liten kveld for prosjektlederen for å veve bilde og lyd godt sammen.
Barna syntes det var mye morsommere å se den ferdige filmen enn det var å lage den!
23.4.07
Lydeffekter
Elevene er i stand til å gjennomføre det aller meste av filmproduksjonen på egen hånd, bare de får litt veiledning. På filmen "Tempelriddernes hevn" er alle lydeffektene lagt inn av to av elevene, som satt alene med datamaskinen og et utvalg av lyder lastet ned (av meg) fra internett. Alt de trengte av instruksjon var en enkel demonstrasjon av hvordan jeg gikk fram når jeg selv gjorde det.
På samme måte kan elever legge inn filmene i Movie Maker, og selv administrere innspillingen av replikker. Dette har jeg riktignok bare gjort korte forsøk på, men det har fungert greit.
Det som aller mest hindrer full elev-selvstendighet i denne metoden er hjelpen elevene får til å begrense scenen de skal spille inn. Det vil si: Metoden lar bare elevene få jobbe med deler av hele fortellingen, og de øves ikke opp i å ta ansvar for hele filmen.
De første filmene elevene fikk lage i prosjektperioden ble innspilt med full elev-selvstendighet også her, om enn på negativt vis. De fikk da beskjed om å lage sin egen scene uten at verken de eller vi ville tenke mer på helheten som ble skapt. Målet var å legge mer vekt på elevenes tilfeldige valg av scene og opparbeidelse av animasjonskompetanse, enn på selve filmen som ble laget. Det visste seg, ikke overraskende, at filmene fungerte dårlig som helhetsinntrykk, når de forskjellige episodene som ble laget, ble spilt inn helt uten hensyn til den samlede filmfortellingen. Og det å vise fram filmene til andre, er såpass viktig i slike prosjekter, at det ikke er noe gøy å vise fram filmer som andre knapt skjønner seg, tror jeg.
Det er også påfallende hvor mye lettere det er å hjelpe elevene med å skape en liten fortelling når vi hele tiden sammenligner tegningene elevene har laget med fortellingen i originalfilmen, og i tillegg forklarer hva filmen deres vil kunne fortelle av dette dersom de holder seg til tegningene sine. Det blir da lettere for elevene å forstå hva de selv skal fortelle, og det går an å få dem til å ta hensyn til de delene av fortellingen som elevene før og etter dem kommer til å fortelle.
Jeg tror ikke elever har god nok kompetanse på fortellinger og overblikk nok til selv å kunne administrere utvelgelsen av scener. Lærerens egen fortellingskompetanse er viktig i denne sammenhengen, men denne kompetansen trenger ikke å være knyttet til film. Teater, dans, musikk, litteratur, bildekunst (ja, selv historie) formidler også fortellinger og erfaringer fra dette kan brukes når man veileder elevene. Men selvsagt, det er ingen ulempe å kunne mye om å fortelle med film.
20.4.07
Hvor klart holder barn fast bilder?
Onsdag 18. april holdt jeg et foredrag for Landslaget for medieundervisning, i forbindelse med årsmøtet deres, og da sa en av de tilstedeværende (Mai) at hun syntes det var fascinerende at barna, når de tegnet, brukte både høydeformat og breddeformat. Hun mente at voksne helt sikkert ville tegnet filmbilder i breddeformat, fordi filmruta jo er bredere enn den er høy. Er det da slik at barna ser bildene så tydelig for seg, at de ikke blir påvirket av formatet det er presentert i? Ikke vet jeg, men jeg skal titte gjennom en del av bildene fra barna for å finne ut mer av det.
For videregående og ungdomsskole?
En annen tilhører (Jan Arve) spurte om det gikk an å gjøre noe liknende for eldre elever. Han fikk lyst til å be sine elever på medielinja på videregående skole om å gjenskape et enkeltbilde fra filmen de har sett, og deretter bruke dette bildet som utgangspunkt for en rekonstruksjon av denne scenen - enten i form av et storyboard eller en kort film. Dette som en øvelse i visualisering, tror jeg han mente.
Hva med ungdomsskolen? Jeg tror ikke ungdomsskoleelever er særlig ivrige på å tegne, og man møter som animasjonslærer mye motstand her, straks man skal kreve at elevene skal være liksom-kreative. Animasjonsarbeid er vel på dette trinnet mest vellykket hos inspirerte enkeltelever. Men jeg tror det går an å gjøre noe som ligner. I stedet for å ta utgangspunkt i en film, kan man ta utgangspunkt i bøker der det er mange illustrasjoner. Elevene får da beskjed om å velge ut bilder som de skal lage film med utgangspunkt i. Jeg ser f.eks. for meg at elevene skal jobbe med 2. verdenskrig. De velger ut bilder av KZ-leire, fanger, Hitler, bombefly, Hiroshima, atomsoppen, ruinbyer... Og så lager de korte animasjoner for hvert tema, som så blir satt sammen som klassens 2. verdenskrig-film. Da kan de blande tegninger og animasjoner, bruke bildemanipulasjon og lyd fra forskjellige kilder.
Hva med ungdomsskolen? Jeg tror ikke ungdomsskoleelever er særlig ivrige på å tegne, og man møter som animasjonslærer mye motstand her, straks man skal kreve at elevene skal være liksom-kreative. Animasjonsarbeid er vel på dette trinnet mest vellykket hos inspirerte enkeltelever. Men jeg tror det går an å gjøre noe som ligner. I stedet for å ta utgangspunkt i en film, kan man ta utgangspunkt i bøker der det er mange illustrasjoner. Elevene får da beskjed om å velge ut bilder som de skal lage film med utgangspunkt i. Jeg ser f.eks. for meg at elevene skal jobbe med 2. verdenskrig. De velger ut bilder av KZ-leire, fanger, Hitler, bombefly, Hiroshima, atomsoppen, ruinbyer... Og så lager de korte animasjoner for hvert tema, som så blir satt sammen som klassens 2. verdenskrig-film. Da kan de blande tegninger og animasjoner, bruke bildemanipulasjon og lyd fra forskjellige kilder.
Abonner på:
Innlegg (Atom)