Et lite manifest for filmundervisninga i skolen

Bakgrunn
Min tilnærming til filmmediet er preget av en europeisk filmkultur som legger stor vekt på det virkelige (Italiensk neo-realisme, fransk nybølge-film), det politiske (tysk ekspresjonisme, russisk formalisme, den tyske bølgen på 70-tallet) og humanistiske (den eksistensielt pregede auteur-filmen på 60-70-tallet).

Modell for filmopplevelsen
Min modell for filmopplevelsen retter seg derfor bort fra selve filmmediet for i stedet å åpne seg mot menneskets evne til å fortelle, til å forstå andre, til å forstå seg selv og til å forstå verden:

En filmopplevelse er — for en kompetent filmseer — en halvannen times intens opplevelse, der
Alle bilder skal omgjøres til en helhetlig, sammenhengende fortelling.

Alt det personene gjør, skal forståes ut fra motiver eller personlighet.

Følelsene dine skal bringes i samklang med filmens stemning.

Alt som filmen peker utover i virkeligheten på, skal avgrenses og vurderes; “er det sånn i virkeligheten”?


Denne modellen har et ideelt preg – og den er sikkert allerede avlegs i forhold til samtidens filmkultur. I skoleverket kan den likevel finne gjenklang i mange av dets idealer. Men i møte med dagens filmer er det opplagt at mange av dem ikke har ambisjoner om å oppfylle disse kravene til den ”helstøpte filmen”, og dette gjelder ikke minst for en stor andel av filmene som er laget ”for barn”. Modellen over er mest relevant for virkelighetsfilmer. Bruker vi virkelighetsfilmer i undervisningen kan vi også legge vekt på utviklingen av humanistiske – mellommenneskelige – holdninger i den tilhørende undervisningen. Bruker vi derimot sjangerfilmer, er det nødvendig å flytte fokuset bort fra mennesket og mot filmmediet som sådan. Da blir det mer nærliggende å legge vekt på oppøvelsen av elevens kritiske forståelse av film.

Kulturkonflikter i filmkulturen
Denne kulturkonflikten mellom ”europeisk” filmkultur og dagens sjanger-film-kultur er nok overførbar til andre og større kulturer enn filmens. Vi ser det i bokbransjen, der underholdningslitteraturen er i ferd med å dominere også romanmarkedet. Vi ser det også i politikken, der politikere ikke diskuterer problemer folk har, men er mer opptatte av å presentere (og selge) løsninger de selv står for.

Retorisk og kritisk kunnskap – evnen til å tenke selv – etterspørres i både læreplaner og mediebilde; vi synes å ha godtatt at underholdning og sjangerlek kan dominere offentligheten, for hvis vi bare har en kritisk holdning til det og er i stand til å gjennomskue retorikken bak utspillene, så vil det ikke skade oss. Men det å utvikle en kritisk holdning er et omfattende danningsarbeid som få av underholdningsproduktene vi omgir oss med bidrar til. Hvordan skal vi da bli ansporet til å sette i gang dette arbeidet?



Retningslinjer for filmundervisningen

Kanskje gjør denne konflikten mellom europeisk filmkultur og dagens underholdningskultur tydelig at vi også i omgangen med kunst og kultur først og fremst trenger et menneskesyn – så kan den kritiske holdningen og retoriske bevisstheten springe ut av konfrontasjonene mellom kultur som kultiverer dette menneskesynet og kultur som ikke gjør det.

Jeg tror derfor at god filmundervisning krever bevissthet om to faktorer:


1) Filmene vi ser påvirker menneskesyn og måter vi tenker på. Det er viktig å velge filmer som utfordrer elevenes holdninger på disse områdene. Lærere må derfor være mer bevisste hvilke filmer de bruker i undervisningen og orientere seg bedre. 


2) Måten vi underviser i film på, inngår i elevenes danningsprosess. Vi må utnytte så godt som mulig potensialet filmer har – både til å sette i gang humanistiske dannelsesprosesser og til kritisk bevissthet. Det kan vi gjøre ved å tilrettelegge for arbeidsoppgaver som stimulerer elevenes forming og forståelse av omverden. Jeg tror at oppgaver der elevene jobber med forståelsen av filmer og selv former filmer og fortellinger kan være et viktig bidrag her. Problemet vil være å gjøre det metodisk og bevisst nok. 



De beste filmene:
- utfordrer evnen vår til å danne fortellinger
- utfordrer evnen vår til å forstå andre mennesker
- utfordrer evnen vår til å bli kjent med og forstå våre egne følelser
- utfordrer evnen vår til å forstå forholdet mellom avbildning/tegn/symbol/retorikk og virkelighet