Animering

Å animere betyr å gi liv. På film gjøres figurer livaktige ved at vi beveger på dem mellom hvert bilde vi tar. Eventuelt gjøres de livaktige ved at vi ikke beveger på dem! For animasjon handler mye om timing og rytme — det gjelder i grunnen ikke bare å gi liv til figurene men å puste en sjel inn i dem.

Elever har stort sett ikke problemer med å bevege på figurene. Om de beveger seg elegant og livaktig eller stivt og sært spiller i grunnen ikke noen viktig rolle i elevenes produksjoner. Bevegelsene blir en del av filmens spesielle uttrykk enten de er på den ene eller andre måten.

Det er et større problem å ta seg tid underveis slik at bevegelsene og fortellingen som bevegelsene er en del av, blir tydelige for tilskueren.

Det tar tid å snakke
Det er særlig to ting filmskaperne skal huske på: 
1) Det tar tid å snakke. For å få sagt en setning som: «Vil du gifte deg med meg, Fiona?» må elevene la Shrek snakke i to og et halvt sekund. Vi har hatt som hovedregel at hver stavelse tar 1/3 sekund (8 bilder dersom vi har 25 bilder i sekundet) å si, og at vi for hver stavelse veksler mellom åpen og lukket munn. Den viktigste grunnen til at vi åpner og lukker munnen deres er at vi dermed signaliserer at de snakker. Hvis ikke er det mer naturlig for tilskuerne å tro at de bare tenker høyt.

Elevene erfarer raskt at det å animere tale er et tålmodighetskrevende arbeid. Skal talen bli vellykket bør dessuten figuren som taler være plassert i bildet (gjerne i nærbilde) slik at vi retter oppmerksomheten vår mot dem. Det er mye å huske på, og elevene har vanskelig for å ta dette arbeidet helt på alvor. Ikke sjelden må det derfor gjøres mye redigering av filmene før og under lydpålegginga for å få plass til replikkene som skulle med. For å unngå dette er det lurt om elevene spiller filmen sin om igjen og om igjen mens de animerer replikker — for å sjekke om timing og lengde er god.


Tilskueren må få tid til å oppfatte hva som skjer
2) Det tar tid å registrere bevegelser for tilskueren. I en animasjonsfilm bør både begynnelsen og avslutningen på en bevegelse tydeliggjøres ved at bevegelsen fryses. Først bør altså figuren stå helt stille slik at tilskueren får tid til å tenke «hva kommer til å skje nå», og når figuren gjennomfører handlinga si bør selve høydepunktet fryses slik at tilskueren får tid til å oppfatte hva som skjer. En person som skal slå til noen, bør altså først forberede slaget i omtrent et sekund. Så slår personen. Og i det personen treffer bør kontakten mellom knyttneve og hode vare lengre enn "normalt" slik at vi får tid til å registrere kontakten og kraften i slaget. Ellers blir det bare som et kvikt knips!

Bildene i en animasjonsfilm endrer seg normalt så raskt at øyet vårt ikke oppfatter at de er enkeltbilder; på samme måte vil bevegelser uten pauser endre seg så raskt at vi ikke oppfatter de som enkelthandlinger, men mer som en slags dans. Og det er som regel ikke meningen. 


For bevegelser gjelder for øvrig også det samme som for tale: Personene som beveger seg bør være plassert i bildet slik at vi retter oppmerksomheten vår mot dem. Bevegelser tiltrekker seg riktignok alltid øyets oppmerksomhet, men ved at personene plasseres i nærbilder i avgjørende øyeblikk kan man også få fram personenes følelser i det det skjer. Og det forandrer tilskuerens engasjement i filmen på radikalt vis.

Teip fast bakgrunnen!
Et siste tips! Ofte opplever elever at bakgrunnen flytter på seg under animeringen. Det ødelegger hele opptaket, for da blir vi som ser på mer opptatte av hva som skjer med bakgrunnen enn av hva som skjer med personene. For å unngå dette, er det smart å feste bakgrunnen til underlaget med teip eller tic tac. Sjekk også ofte opptakene underveis i animeringen, det gjør at du kan legge merke til uønskede bevegelser i bildet.