Bruksanvisningen til Fortellermaskinen er delt opp i 4 dokumenter. De kan alle lastes ned som pdf-filer ved å trykke på navnet. Ellers er en del av stoffet fra bruksanvisningene lagt ut på denne siden. OBS! FOR TIDEN ER IKKE FILENE NEDLASTBARE. JOBBER MED EN LØSNING.
1. Filmundervisning i barneskolen
2. Oversikt, begrunnelse og skriveverksted
3. Animasjonsverksted
4. Om barns filmoppfattelse
8.2.09
NKUL-presentasjon 2008
Fortellermaskinen ble presentert under NKUL i Trondheim 2008. Her kan du laste ned en bearbeidet versjon av presentasjonen.
Et lite manifest for filmundervisninga i skolen
Bakgrunn
Min tilnærming til filmmediet er preget av en europeisk filmkultur som legger stor vekt på det virkelige (Italiensk neo-realisme, fransk nybølge-film), det politiske (tysk ekspresjonisme, russisk formalisme, den tyske bølgen på 70-tallet) og humanistiske (den eksistensielt pregede auteur-filmen på 60-70-tallet).
Modell for filmopplevelsen
Min modell for filmopplevelsen retter seg derfor bort fra selve filmmediet for i stedet å åpne seg mot menneskets evne til å fortelle, til å forstå andre, til å forstå seg selv og til å forstå verden:
En filmopplevelse er — for en kompetent filmseer — en halvannen times intens opplevelse, der
Alle bilder skal omgjøres til en helhetlig, sammenhengende fortelling.
Alt det personene gjør, skal forståes ut fra motiver eller personlighet.
Følelsene dine skal bringes i samklang med filmens stemning.
Alt som filmen peker utover i virkeligheten på, skal avgrenses og vurderes; “er det sånn i virkeligheten”?
Denne modellen har et ideelt preg – og den er sikkert allerede avlegs i forhold til samtidens filmkultur. I skoleverket kan den likevel finne gjenklang i mange av dets idealer. Men i møte med dagens filmer er det opplagt at mange av dem ikke har ambisjoner om å oppfylle disse kravene til den ”helstøpte filmen”, og dette gjelder ikke minst for en stor andel av filmene som er laget ”for barn”. Modellen over er mest relevant for virkelighetsfilmer. Bruker vi virkelighetsfilmer i undervisningen kan vi også legge vekt på utviklingen av humanistiske – mellommenneskelige – holdninger i den tilhørende undervisningen. Bruker vi derimot sjangerfilmer, er det nødvendig å flytte fokuset bort fra mennesket og mot filmmediet som sådan. Da blir det mer nærliggende å legge vekt på oppøvelsen av elevens kritiske forståelse av film.
Kulturkonflikter i filmkulturen
Denne kulturkonflikten mellom ”europeisk” filmkultur og dagens sjanger-film-kultur er nok overførbar til andre og større kulturer enn filmens. Vi ser det i bokbransjen, der underholdningslitteraturen er i ferd med å dominere også romanmarkedet. Vi ser det også i politikken, der politikere ikke diskuterer problemer folk har, men er mer opptatte av å presentere (og selge) løsninger de selv står for.
Retorisk og kritisk kunnskap – evnen til å tenke selv – etterspørres i både læreplaner og mediebilde; vi synes å ha godtatt at underholdning og sjangerlek kan dominere offentligheten, for hvis vi bare har en kritisk holdning til det og er i stand til å gjennomskue retorikken bak utspillene, så vil det ikke skade oss. Men det å utvikle en kritisk holdning er et omfattende danningsarbeid som få av underholdningsproduktene vi omgir oss med bidrar til. Hvordan skal vi da bli ansporet til å sette i gang dette arbeidet?
Retningslinjer for filmundervisningen
Kanskje gjør denne konflikten mellom europeisk filmkultur og dagens underholdningskultur tydelig at vi også i omgangen med kunst og kultur først og fremst trenger et menneskesyn – så kan den kritiske holdningen og retoriske bevisstheten springe ut av konfrontasjonene mellom kultur som kultiverer dette menneskesynet og kultur som ikke gjør det.
Jeg tror derfor at god filmundervisning krever bevissthet om to faktorer:
1) Filmene vi ser påvirker menneskesyn og måter vi tenker på. Det er viktig å velge filmer som utfordrer elevenes holdninger på disse områdene. Lærere må derfor være mer bevisste hvilke filmer de bruker i undervisningen og orientere seg bedre.
2) Måten vi underviser i film på, inngår i elevenes danningsprosess. Vi må utnytte så godt som mulig potensialet filmer har – både til å sette i gang humanistiske dannelsesprosesser og til kritisk bevissthet. Det kan vi gjøre ved å tilrettelegge for arbeidsoppgaver som stimulerer elevenes forming og forståelse av omverden. Jeg tror at oppgaver der elevene jobber med forståelsen av filmer og selv former filmer og fortellinger kan være et viktig bidrag her. Problemet vil være å gjøre det metodisk og bevisst nok.
De beste filmene:
- utfordrer evnen vår til å danne fortellinger
- utfordrer evnen vår til å forstå andre mennesker
- utfordrer evnen vår til å bli kjent med og forstå våre egne følelser
- utfordrer evnen vår til å forstå forholdet mellom avbildning/tegn/symbol/retorikk og virkelighet
Min tilnærming til filmmediet er preget av en europeisk filmkultur som legger stor vekt på det virkelige (Italiensk neo-realisme, fransk nybølge-film), det politiske (tysk ekspresjonisme, russisk formalisme, den tyske bølgen på 70-tallet) og humanistiske (den eksistensielt pregede auteur-filmen på 60-70-tallet).
Modell for filmopplevelsen
Min modell for filmopplevelsen retter seg derfor bort fra selve filmmediet for i stedet å åpne seg mot menneskets evne til å fortelle, til å forstå andre, til å forstå seg selv og til å forstå verden:
En filmopplevelse er — for en kompetent filmseer — en halvannen times intens opplevelse, der
Alle bilder skal omgjøres til en helhetlig, sammenhengende fortelling.
Alt det personene gjør, skal forståes ut fra motiver eller personlighet.
Følelsene dine skal bringes i samklang med filmens stemning.
Alt som filmen peker utover i virkeligheten på, skal avgrenses og vurderes; “er det sånn i virkeligheten”?
Denne modellen har et ideelt preg – og den er sikkert allerede avlegs i forhold til samtidens filmkultur. I skoleverket kan den likevel finne gjenklang i mange av dets idealer. Men i møte med dagens filmer er det opplagt at mange av dem ikke har ambisjoner om å oppfylle disse kravene til den ”helstøpte filmen”, og dette gjelder ikke minst for en stor andel av filmene som er laget ”for barn”. Modellen over er mest relevant for virkelighetsfilmer. Bruker vi virkelighetsfilmer i undervisningen kan vi også legge vekt på utviklingen av humanistiske – mellommenneskelige – holdninger i den tilhørende undervisningen. Bruker vi derimot sjangerfilmer, er det nødvendig å flytte fokuset bort fra mennesket og mot filmmediet som sådan. Da blir det mer nærliggende å legge vekt på oppøvelsen av elevens kritiske forståelse av film.
Kulturkonflikter i filmkulturen
Denne kulturkonflikten mellom ”europeisk” filmkultur og dagens sjanger-film-kultur er nok overførbar til andre og større kulturer enn filmens. Vi ser det i bokbransjen, der underholdningslitteraturen er i ferd med å dominere også romanmarkedet. Vi ser det også i politikken, der politikere ikke diskuterer problemer folk har, men er mer opptatte av å presentere (og selge) løsninger de selv står for.
Retorisk og kritisk kunnskap – evnen til å tenke selv – etterspørres i både læreplaner og mediebilde; vi synes å ha godtatt at underholdning og sjangerlek kan dominere offentligheten, for hvis vi bare har en kritisk holdning til det og er i stand til å gjennomskue retorikken bak utspillene, så vil det ikke skade oss. Men det å utvikle en kritisk holdning er et omfattende danningsarbeid som få av underholdningsproduktene vi omgir oss med bidrar til. Hvordan skal vi da bli ansporet til å sette i gang dette arbeidet?
Retningslinjer for filmundervisningen
Kanskje gjør denne konflikten mellom europeisk filmkultur og dagens underholdningskultur tydelig at vi også i omgangen med kunst og kultur først og fremst trenger et menneskesyn – så kan den kritiske holdningen og retoriske bevisstheten springe ut av konfrontasjonene mellom kultur som kultiverer dette menneskesynet og kultur som ikke gjør det.
Jeg tror derfor at god filmundervisning krever bevissthet om to faktorer:
1) Filmene vi ser påvirker menneskesyn og måter vi tenker på. Det er viktig å velge filmer som utfordrer elevenes holdninger på disse områdene. Lærere må derfor være mer bevisste hvilke filmer de bruker i undervisningen og orientere seg bedre.
2) Måten vi underviser i film på, inngår i elevenes danningsprosess. Vi må utnytte så godt som mulig potensialet filmer har – både til å sette i gang humanistiske dannelsesprosesser og til kritisk bevissthet. Det kan vi gjøre ved å tilrettelegge for arbeidsoppgaver som stimulerer elevenes forming og forståelse av omverden. Jeg tror at oppgaver der elevene jobber med forståelsen av filmer og selv former filmer og fortellinger kan være et viktig bidrag her. Problemet vil være å gjøre det metodisk og bevisst nok.
De beste filmene:
- utfordrer evnen vår til å danne fortellinger
- utfordrer evnen vår til å forstå andre mennesker
- utfordrer evnen vår til å bli kjent med og forstå våre egne følelser
- utfordrer evnen vår til å forstå forholdet mellom avbildning/tegn/symbol/retorikk og virkelighet
Hva er en film? Og hva er en filmopplevelse? Er en film viktig nok til å tas på alvor?
Ingen av disse spørsmålene lar seg enkelt besvare. En film er en flyktig opplevelse, som det er vanskelig å holde fast ved i etterkant. Film er lydbilder og synsbilder som varer i øyeblikk for å bli erstattet av nye lydbilder og synsbilder.
Film og litteratur som motsatte medier
For å skjønne bedre hva film er, synes jeg det er fruktbart å sammenligne film med litteratur. Tradisjonelt gjør vi dette for å bli bevisst styrken til litteraturen: Den lar oss skape våre egne bilder!
Hva er så styrken til filmen? Jo, den lar oss skape våre egne fortellinger.
Film og litteratur er nærmest motsatte medier, tenker jeg. I litteraturen er fortellingen grunnlaget. Det finnes alltid en forteller i en bok, og fortelleren holder leseren i hånden gjennom hele teksten. Hvis vi åpner en bok midt i, møter vi alltid fortellerens stemme, og det er det som denne fortelleren sier som skjenker oss mentale bilder. Disse mentale bildene er også flyktige og skrøpelige. Leser du samme bok om igjen, får du nye bilder. Leser du boken uoppmerksomt, får du ingen bilder. Leser du boken etter å ha sett filmen, er det filmens bilder som ofte dukker opp.
Filmopplevelsen
I filmen er de flyktige bildene (og lydene - lydene forteller oss hvordan bildene skal forstås) grunnlaget. For å gi disse bildene mening, må vi sette de sammen på et vis, og den typen sammensetningen som flesteparten av filmene legger opp til, er den sammenhengende fortellingen. Mens vi ser filmen, danner vi oss hele tiden forestillinger om hvordan fortellingen henger sammen - og i mange tilfeller vil et gjensyn med filmen, til tross for at alle bilder og lyder er identiske, føre til at vi danner oss andre fortellinger om den. Det er ikke alltid fordi filmen har noen intriger som den holder skjult for oss, og som vi dermed kjenner godt til neste gang vi ser filmen. Ofte er det slik at første gang vi ser filmen, retter vi all oppmerksomhet mot å forstå filmens gang, mens vi neste gang slapper mer av og kan rette oppmerksomheten mot andre elementer i bildene. Ikke sjelden blir hovedpersonenes psykologi viktigere; ikke sjelden får filmen en helt annen stemning når vi kjenner utfallet; ikke sjelden blir filmens konstruksjon og retorikk tydeligere. Det vil si at vi vektlegger forskjellige elementer ved filmen: Først gang er vi opptatte av hva filmen forteller; neste gang er vi mer åpen for hvem filmen forteller om, hvordan filmen forteller og hva fortelleren sier noe om. Men det er ikke filmen som forteller, og heller ikke filmskaperen - det er vi som danner oss disse forskjellige fortellingene...
Filmopplevelsens fire komponenter
En filmopplevelse er derfor ideelt sett - for en kompetent filmseer - en halvannen times intens opplevelse, der
* Alle bilder skal omgjøres til en helhetlig, sammenhengende fortelling.
* Alt det personene gjør, skal forståes ut fra motiver eller personlighet.
* Følelsene dine skal bringes i samklang med filmens stemning.
* Alt som filmen peker utover i virkeligheten på, skal avgrenses og vurderes; “er det sånn i virkeligheten”?
Lykkes ikke den kompetente filmseeren med disse aktivitetene, vil han/hun som regel vurdere filmen som mindre vellykket, eventuelt lete etter sjangermessige eller filmkunstneriske motiver for at filmen avviker fra disse målene.
Barn - og andre uerfarne filmseere - utfører ikke disse aktivitetene, men de er i ferd med å lære dem seg. Hver eneste filmopplevelse tilrettelegger for disse aktivitetetene, men for at filmseeren skal være motivert til å utføre dem, må han både identifisere seg med disse målene og øve seg på å utføre aktivitetene på stadig mer (kunstneriske) utfordrende filmer.
Er film viktig nok til å tas på alvor?
Hvis det jeg har skrevet overfor stemmer, så er det slik at de beste filmene
- utfordrer evnen vår til å danne fortellinger
- utfordrer evnen vår til å forstå andre mennesker
- utfordrer evnen vår til å bli kjent med og forstå våre egne følelser
- utfordrer evnen vår til å forstå forholdet mellom avbildning/tegn/symbol/retorikk og virkelighet
Selv synes jeg dette er så viktige egenskaper at det er nødvendig å utvikle et rom for fordypning, for aktivitetet og for refleksjon i forbindelse med at vi ser filmer, slik at disse utfordringene blir holdt fast - og møtt av den som ser filmene.
Nødvendig for-forståelse
Fortellermaskinen forsøker altså å leie elevene mot en identifikasjon med målene for å se film slik de er definerte overfor - og den forsøker å gi elevene et rom for å øve seg på disse aktivitetene. Sannsynligvis gir ikke Fortellermaskinen og dens metoder mening for lærere som ikke deler denne for-forståelsen av film. Dette er et pedagogisk problem som læreren bør være seg bevisst. Vi så alltid film først fordi vi ønsket å øve oss på disse aktivitetene.
Film og litteratur som motsatte medier
For å skjønne bedre hva film er, synes jeg det er fruktbart å sammenligne film med litteratur. Tradisjonelt gjør vi dette for å bli bevisst styrken til litteraturen: Den lar oss skape våre egne bilder!
Hva er så styrken til filmen? Jo, den lar oss skape våre egne fortellinger.
Film og litteratur er nærmest motsatte medier, tenker jeg. I litteraturen er fortellingen grunnlaget. Det finnes alltid en forteller i en bok, og fortelleren holder leseren i hånden gjennom hele teksten. Hvis vi åpner en bok midt i, møter vi alltid fortellerens stemme, og det er det som denne fortelleren sier som skjenker oss mentale bilder. Disse mentale bildene er også flyktige og skrøpelige. Leser du samme bok om igjen, får du nye bilder. Leser du boken uoppmerksomt, får du ingen bilder. Leser du boken etter å ha sett filmen, er det filmens bilder som ofte dukker opp.
Filmopplevelsen
I filmen er de flyktige bildene (og lydene - lydene forteller oss hvordan bildene skal forstås) grunnlaget. For å gi disse bildene mening, må vi sette de sammen på et vis, og den typen sammensetningen som flesteparten av filmene legger opp til, er den sammenhengende fortellingen. Mens vi ser filmen, danner vi oss hele tiden forestillinger om hvordan fortellingen henger sammen - og i mange tilfeller vil et gjensyn med filmen, til tross for at alle bilder og lyder er identiske, føre til at vi danner oss andre fortellinger om den. Det er ikke alltid fordi filmen har noen intriger som den holder skjult for oss, og som vi dermed kjenner godt til neste gang vi ser filmen. Ofte er det slik at første gang vi ser filmen, retter vi all oppmerksomhet mot å forstå filmens gang, mens vi neste gang slapper mer av og kan rette oppmerksomheten mot andre elementer i bildene. Ikke sjelden blir hovedpersonenes psykologi viktigere; ikke sjelden får filmen en helt annen stemning når vi kjenner utfallet; ikke sjelden blir filmens konstruksjon og retorikk tydeligere. Det vil si at vi vektlegger forskjellige elementer ved filmen: Først gang er vi opptatte av hva filmen forteller; neste gang er vi mer åpen for hvem filmen forteller om, hvordan filmen forteller og hva fortelleren sier noe om. Men det er ikke filmen som forteller, og heller ikke filmskaperen - det er vi som danner oss disse forskjellige fortellingene...
Filmopplevelsens fire komponenter
En filmopplevelse er derfor ideelt sett - for en kompetent filmseer - en halvannen times intens opplevelse, der
* Alle bilder skal omgjøres til en helhetlig, sammenhengende fortelling.
* Alt det personene gjør, skal forståes ut fra motiver eller personlighet.
* Følelsene dine skal bringes i samklang med filmens stemning.
* Alt som filmen peker utover i virkeligheten på, skal avgrenses og vurderes; “er det sånn i virkeligheten”?
Lykkes ikke den kompetente filmseeren med disse aktivitetene, vil han/hun som regel vurdere filmen som mindre vellykket, eventuelt lete etter sjangermessige eller filmkunstneriske motiver for at filmen avviker fra disse målene.
Barn - og andre uerfarne filmseere - utfører ikke disse aktivitetene, men de er i ferd med å lære dem seg. Hver eneste filmopplevelse tilrettelegger for disse aktivitetetene, men for at filmseeren skal være motivert til å utføre dem, må han både identifisere seg med disse målene og øve seg på å utføre aktivitetene på stadig mer (kunstneriske) utfordrende filmer.
Er film viktig nok til å tas på alvor?
Hvis det jeg har skrevet overfor stemmer, så er det slik at de beste filmene
- utfordrer evnen vår til å danne fortellinger
- utfordrer evnen vår til å forstå andre mennesker
- utfordrer evnen vår til å bli kjent med og forstå våre egne følelser
- utfordrer evnen vår til å forstå forholdet mellom avbildning/tegn/symbol/retorikk og virkelighet
Selv synes jeg dette er så viktige egenskaper at det er nødvendig å utvikle et rom for fordypning, for aktivitetet og for refleksjon i forbindelse med at vi ser filmer, slik at disse utfordringene blir holdt fast - og møtt av den som ser filmene.
Nødvendig for-forståelse
Fortellermaskinen forsøker altså å leie elevene mot en identifikasjon med målene for å se film slik de er definerte overfor - og den forsøker å gi elevene et rom for å øve seg på disse aktivitetene. Sannsynligvis gir ikke Fortellermaskinen og dens metoder mening for lærere som ikke deler denne for-forståelsen av film. Dette er et pedagogisk problem som læreren bør være seg bevisst. Vi så alltid film først fordi vi ønsket å øve oss på disse aktivitetene.
Fordeler ved å bruke historier fra filmer
Det å se en film først ga fordeler i arbeidet med animasjonsfilmskaping og bildebok-skriving som kan overføres til andre typer verksted. Ved å lage etterligningsfilmer og etterligningsbøker trengte ikke elevene å komme opp med en god historie selv. Gode historier er vanskelige å skape, selv for profesjonelle historiefortellere i film- og bok-bransje. Å tro at elever skal kunne skape dem på kort tid og innenfor skolens rammer, er svært optimistisk. Jeg er av den oppfatning at skolens aktiviteter skal være øvelser, og at vi bør skille mellom å øve seg på å fortelle en god historie og å øve seg på å fortelle med film. Skal de øve seg på å fortelle med film, bør de ha en god historie som utgangspunkt.
Å jobbe med historier fra en film, gjorde det også lett for alle å snakke med hverandre om personene og historien. Ingen «eide» historien mer enn andre elever, og de kunne lett diskutere løsninger med hverandre og hjelpe hverandre.
Hvilke filmer bør man velge?
Nesten alle filmene som vi så hadde norsk tale. Lærerne mente at mange av elevene hadde problemer med å lese undertekster. Omtrent halvparten av filmene var animasjonsfilmer, og utvalgt fordi jeg mente at det var viktig å se god animasjonsfilm når man selv skal lage animasjonsfilm. Men samtidig var det kanskje en friere øvelse å imitere noe som var virkelighetsnært, derfor valgte vi også ut noen «live action»-filmer. Dessverre har mange av de beste, virkelighetsnære filmene utenlandsk tale, og med unntak av Zozo så vi oss nødt til å velge vi bort disse.
Langfilmer ble valgt framfor kortfilmer fordi det ikke skulle være noe mål å gjenskape hele (den korte filmen); med langfilmer måtte vi nøye oss med utvalgte høydepunkter.
Å jobbe med historier fra en film, gjorde det også lett for alle å snakke med hverandre om personene og historien. Ingen «eide» historien mer enn andre elever, og de kunne lett diskutere løsninger med hverandre og hjelpe hverandre.
Hvilke filmer bør man velge?
Nesten alle filmene som vi så hadde norsk tale. Lærerne mente at mange av elevene hadde problemer med å lese undertekster. Omtrent halvparten av filmene var animasjonsfilmer, og utvalgt fordi jeg mente at det var viktig å se god animasjonsfilm når man selv skal lage animasjonsfilm. Men samtidig var det kanskje en friere øvelse å imitere noe som var virkelighetsnært, derfor valgte vi også ut noen «live action»-filmer. Dessverre har mange av de beste, virkelighetsnære filmene utenlandsk tale, og med unntak av Zozo så vi oss nødt til å velge vi bort disse.
Langfilmer ble valgt framfor kortfilmer fordi det ikke skulle være noe mål å gjenskape hele (den korte filmen); med langfilmer måtte vi nøye oss med utvalgte høydepunkter.
Tegning som refleksjonsverktøy
Det som er flott med å bruke tegningen som refleksjonsverktøy etter filmtittingen, er at elevene får fordype seg i noe de husker fra filmen. De må på en eller annen måte gjenskape hovedperson, en handling og omgivelsene. Dermed er de midt i å fortelle en historie. Tegnearbeidet skaper dermed en mulighet for at eleven får et større eiendomsforhold til filmen og at eleven engasjerer seg mer i andre oppgaver.
Å svare på en film ved hjelp av et eget verk er en nyttig metode i undervisningen på mellomtrinnet fordi elevene på dette trinnet har for liten abstraksjonsevne til å tilegne seg begrepsapparat for å diskutere innholds- eller uttrykksiden i filmen. Jeg synes man verken skal analysere film på grunnskolen, eller være for opptatte av hva filmene formidler ("egentlig sier"). Det første er de for unge for, det andre fører som regel til enetale fra læreren, dersom hun ikke benytter en god metode. Resultatet av begge praksisene er som regel at elevene melder seg ut, og lar lite av det som de har jobbet med under filmvisningen komme til uttrykk.
Tegningene konkretiserer filmen
Som vi skal se under kapitlet om "Storyboard", kan vi bruke tegningene som et instrument for å konkretisere filmen. I stedet for å analysere filmen, som er vanskelig for elevene, kan vi analysere elevenes egne tegninger og den historien som tegningene forteller. Det blir konkret for elevene, og alle filmens høydepunkter kan henges opp på tavlen. Elevene er allerede interesserte. Spente leter de etter tegningen sin og følger engasjerte med i tegningens videre skjebne der oppe.
Vanskeligheter med tegningene?
Tegne-oppgaven volder elevene sjelden problemer. Hvis noen tegner fra samme hendelse som en annen elev, holder det å be den ene eleven om å tegne noe som hendte like før eller etter; eller å be den ene om å lage et nærbilde, den andre et oversiktsbilde. Da blir det to tegninger av samme hendelse, men likevel to forskjellige aspekter av den. Denne hendelsen blir da ekstra vektlagt i elevenes samlede fortelling, siden de bruker to tegninger på å fortelle om den.
Det andre problemet som kan oppstå er at elever sier at de ikke kommer på noe å tegne. Som regel vet de da hva de vil tegne, men er i tvil om de er i stand til å tegne det. Kanskje løsner det med litt veiledning? Et forløsende spørsmål til dem som står fast kan dessuten være: “Lukk øynene og tenk på filmen. Hvilket bilde dukker opp?”
Tegningene blir som regel finest dersom hele arket fylles ut og det brukes tid på å lage gode bakgrunner. Vi har brukt A5-ark for å gjøre denne oppgaven mer overkommelig.
Å svare på en film ved hjelp av et eget verk er en nyttig metode i undervisningen på mellomtrinnet fordi elevene på dette trinnet har for liten abstraksjonsevne til å tilegne seg begrepsapparat for å diskutere innholds- eller uttrykksiden i filmen. Jeg synes man verken skal analysere film på grunnskolen, eller være for opptatte av hva filmene formidler ("egentlig sier"). Det første er de for unge for, det andre fører som regel til enetale fra læreren, dersom hun ikke benytter en god metode. Resultatet av begge praksisene er som regel at elevene melder seg ut, og lar lite av det som de har jobbet med under filmvisningen komme til uttrykk.
Tegningene konkretiserer filmen
Som vi skal se under kapitlet om "Storyboard", kan vi bruke tegningene som et instrument for å konkretisere filmen. I stedet for å analysere filmen, som er vanskelig for elevene, kan vi analysere elevenes egne tegninger og den historien som tegningene forteller. Det blir konkret for elevene, og alle filmens høydepunkter kan henges opp på tavlen. Elevene er allerede interesserte. Spente leter de etter tegningen sin og følger engasjerte med i tegningens videre skjebne der oppe.
Vanskeligheter med tegningene?
Tegne-oppgaven volder elevene sjelden problemer. Hvis noen tegner fra samme hendelse som en annen elev, holder det å be den ene eleven om å tegne noe som hendte like før eller etter; eller å be den ene om å lage et nærbilde, den andre et oversiktsbilde. Da blir det to tegninger av samme hendelse, men likevel to forskjellige aspekter av den. Denne hendelsen blir da ekstra vektlagt i elevenes samlede fortelling, siden de bruker to tegninger på å fortelle om den.
Det andre problemet som kan oppstå er at elever sier at de ikke kommer på noe å tegne. Som regel vet de da hva de vil tegne, men er i tvil om de er i stand til å tegne det. Kanskje løsner det med litt veiledning? Et forløsende spørsmål til dem som står fast kan dessuten være: “Lukk øynene og tenk på filmen. Hvilket bilde dukker opp?”
Tegningene blir som regel finest dersom hele arket fylles ut og det brukes tid på å lage gode bakgrunner. Vi har brukt A5-ark for å gjøre denne oppgaven mer overkommelig.
Skriveverkstedet
Tegningene til elevene utgjør bildesiden av boka de lager. Deretter skal de lage teksten. Til det gjennomfører vi et skriveverksted på førti-seksti minutter, med etterarbeid i ytterligere førti minutter.
"Det første du kommer på!"
Under skriveverkstedet gjør jeg elevene oppmerksomme på at de først skal lage en kladd med så mange setninger som mulig på. De skal skrive ned det første de kommer på, og ikke være kritiske til det de skriver. Etterpå vil vi nemlig velge ut de beste og nyttigste setningene, mens de setningene som ikke ble så vellykte ikke vil bli brukt. Deretter stiller jeg dem en rekke spørsmål som skal hjelpe dem med å gjenskape universet fra filmen. De får to-fem minutter til å svare på spørsmålene.
Spørsmålene
Spørsmålene må tilpasses filmen, men som regel velger jeg blant følgende spørsmål:
1) Beskriv stedet personen er på tegningen!
2) Beskriv hva personen ser!
3) Hva lukter det? Hva hører vi? Hvordan er stemningen?
4) Hva gjør hovedpersonen på tegningen?
5) Hva skjedde for litt siden?
6) Hva skjer etterpå?
7) Hva sier alle sammen på tegningen?
8) Hva tenker hovedpersonen?
9) Hva føler hovedpersonen? / Hvordan har han/hun det?
10) Prøv å formuler følelsene som en sammenligning: Han føler seg som om …. / Han føler seg som en ….
11) Forsøk å skrive noen andre sammenligninger (eller metaforer)
12) Hva vil hovedpersonen? Hva vil de andre på tegningen?
13) Hva slags spørsmål fikk filmen/scenen deg til å spørre om?
14) Hva tror du hovedpersonen ville ha svart?
Redigering
Etter den fasen av skriveverkstedet som handler om å produsere tekst, går vi over til å redigere teksten. Målet nå er å redusere elevenes tekst til fire gode linjer som passer inn i bildeboka. Det holder med fire.
For å få til dette, har jeg utviklet både en enkel og en avansert metode. Den avanserte metoden fungerer ikke optimalt før elevene blir vant til metoden og skjønner hvorfor de bør tenke slik. Fordelen med den er at jevnlig arbeid med denne lærer elevene å tenke dramaturgi. Vil du lese mer om den, må du laste ned bruksanvisningen.
Den enkle metoden beskriver jeg her: Gi bort arket ditt til en annen i klassen. La den andre streke under én setning som de mener er kjempegod og som bør være med i bildeboka. (Gir elevene innblikk i hvordan andre har skrevet; gir dem mulighet til å gi ros til hverandre). Deretter får du arket tilbake: Velg ut tre andre setninger som du vil ha med. Skriv disse fire setningene på et eget ark. Læreren skal godkjenne teksten til slutt.
(Læreren kan ta seg en runde og se på valgene som er gjort. Les gjerne gjennom "kladden". Der kan det finnes ypperlige setninger som ingen av elevene har sett. Læreren ser i tillegg på rettskriving og grammatikk og kan komme med gode forslag til omskrivninger/tillegg).
"Det første du kommer på!"
Under skriveverkstedet gjør jeg elevene oppmerksomme på at de først skal lage en kladd med så mange setninger som mulig på. De skal skrive ned det første de kommer på, og ikke være kritiske til det de skriver. Etterpå vil vi nemlig velge ut de beste og nyttigste setningene, mens de setningene som ikke ble så vellykte ikke vil bli brukt. Deretter stiller jeg dem en rekke spørsmål som skal hjelpe dem med å gjenskape universet fra filmen. De får to-fem minutter til å svare på spørsmålene.
Spørsmålene
Spørsmålene må tilpasses filmen, men som regel velger jeg blant følgende spørsmål:
1) Beskriv stedet personen er på tegningen!
2) Beskriv hva personen ser!
3) Hva lukter det? Hva hører vi? Hvordan er stemningen?
4) Hva gjør hovedpersonen på tegningen?
5) Hva skjedde for litt siden?
6) Hva skjer etterpå?
7) Hva sier alle sammen på tegningen?
8) Hva tenker hovedpersonen?
9) Hva føler hovedpersonen? / Hvordan har han/hun det?
10) Prøv å formuler følelsene som en sammenligning: Han føler seg som om …. / Han føler seg som en ….
11) Forsøk å skrive noen andre sammenligninger (eller metaforer)
12) Hva vil hovedpersonen? Hva vil de andre på tegningen?
13) Hva slags spørsmål fikk filmen/scenen deg til å spørre om?
14) Hva tror du hovedpersonen ville ha svart?
Redigering
Etter den fasen av skriveverkstedet som handler om å produsere tekst, går vi over til å redigere teksten. Målet nå er å redusere elevenes tekst til fire gode linjer som passer inn i bildeboka. Det holder med fire.
For å få til dette, har jeg utviklet både en enkel og en avansert metode. Den avanserte metoden fungerer ikke optimalt før elevene blir vant til metoden og skjønner hvorfor de bør tenke slik. Fordelen med den er at jevnlig arbeid med denne lærer elevene å tenke dramaturgi. Vil du lese mer om den, må du laste ned bruksanvisningen.
Den enkle metoden beskriver jeg her: Gi bort arket ditt til en annen i klassen. La den andre streke under én setning som de mener er kjempegod og som bør være med i bildeboka. (Gir elevene innblikk i hvordan andre har skrevet; gir dem mulighet til å gi ros til hverandre). Deretter får du arket tilbake: Velg ut tre andre setninger som du vil ha med. Skriv disse fire setningene på et eget ark. Læreren skal godkjenne teksten til slutt.
(Læreren kan ta seg en runde og se på valgene som er gjort. Les gjerne gjennom "kladden". Der kan det finnes ypperlige setninger som ingen av elevene har sett. Læreren ser i tillegg på rettskriving og grammatikk og kan komme med gode forslag til omskrivninger/tillegg).
Forskjell på bildebok og film
Bildebok-estetikk og filmfortellinger
Blir bøkene som lages med denne metoden gode? Ikke hver gang. Husk at profesjonelle forfattere kan jobbe med en bok i årevis. Her får elevene to-tre dager på seg. Men jeg har merket meg det at jo mer virkelighetsnær filmen er, jo bedre blir bøkene. Det tror jeg skyldes at disse bøkene blir en slags «punkt-fortellinger», der sammenheng og spenningsoppbygging er lite prioritert, til fordel for intenst arbeid med hver enkelt side. Slik må det nesten bli når mange elever skal skrive bok sammen.
Virkelighetsnære fortellinger fungerer best, tror jeg, fordi her peker hver eneste tegning og tekst ut av fortellingene og mot virkeligheten. Zozo-boken over er en slik fortelling. Her aner vi igrunnen ikke hva som har skjedd med Zozo, men hver enkelt side går tett på opplevelsene hans. Den eneste siden som ikke fungerer helt, er den hvor de skal ha eple med salt. Grunnen til det er at man må ha sett filmen for å skjønne hvorfor akkurat det er så viktig.
Sjangerfortellinger (herunder animasjonsfortellinger) fungerer ikke så bra fordi sammenhengen i fortellingen er helt sentral her. Overført til bildebok virker tegninger og tekster temmelig intetsigende og emosjonelt grunne. Det er heller ikke så lett for elevene å tro på personene som virkelige mennesker/dyr/figurer. Dermed blir spørsmål som hva de tenker og føler vanskelige å svare på. Jeg tror derfor at arbeid med slike filmer bør knyttes opp til opplæring i dramaturgi — til forståelsen av fortellinger. Skal det bli en god bok av slike filmer, må man sette av god tid til å redigere materialet slik at fortellingen kommer tydelig fram.
Forskjellen
Dette forteller oss kanskje noe om forskjellen på film og bildebøker. Film fascinerer med fortellinger som vi holdes i ånde av. Bildebøker gir oss innblikk i følelser og virkeligheter. Derfor er bildeboka et perfekt medium for samvær mellom voksen og barn. Den gir mer å snakke om og tenke over enn det mange filmer gjør. Den peker utover, mens sjangerfillmene lukker seg om seg selv.
Blir bøkene som lages med denne metoden gode? Ikke hver gang. Husk at profesjonelle forfattere kan jobbe med en bok i årevis. Her får elevene to-tre dager på seg. Men jeg har merket meg det at jo mer virkelighetsnær filmen er, jo bedre blir bøkene. Det tror jeg skyldes at disse bøkene blir en slags «punkt-fortellinger», der sammenheng og spenningsoppbygging er lite prioritert, til fordel for intenst arbeid med hver enkelt side. Slik må det nesten bli når mange elever skal skrive bok sammen.
Virkelighetsnære fortellinger fungerer best, tror jeg, fordi her peker hver eneste tegning og tekst ut av fortellingene og mot virkeligheten. Zozo-boken over er en slik fortelling. Her aner vi igrunnen ikke hva som har skjedd med Zozo, men hver enkelt side går tett på opplevelsene hans. Den eneste siden som ikke fungerer helt, er den hvor de skal ha eple med salt. Grunnen til det er at man må ha sett filmen for å skjønne hvorfor akkurat det er så viktig.
Sjangerfortellinger (herunder animasjonsfortellinger) fungerer ikke så bra fordi sammenhengen i fortellingen er helt sentral her. Overført til bildebok virker tegninger og tekster temmelig intetsigende og emosjonelt grunne. Det er heller ikke så lett for elevene å tro på personene som virkelige mennesker/dyr/figurer. Dermed blir spørsmål som hva de tenker og føler vanskelige å svare på. Jeg tror derfor at arbeid med slike filmer bør knyttes opp til opplæring i dramaturgi — til forståelsen av fortellinger. Skal det bli en god bok av slike filmer, må man sette av god tid til å redigere materialet slik at fortellingen kommer tydelig fram.
Forskjellen
Dette forteller oss kanskje noe om forskjellen på film og bildebøker. Film fascinerer med fortellinger som vi holdes i ånde av. Bildebøker gir oss innblikk i følelser og virkeligheter. Derfor er bildeboka et perfekt medium for samvær mellom voksen og barn. Den gir mer å snakke om og tenke over enn det mange filmer gjør. Den peker utover, mens sjangerfillmene lukker seg om seg selv.
Digital bildebok
Jeg anbefaler å lage en digital historie av bildeboka. Boka er noe elevene kan være stolte av, men den blir stort sett liggende ulest. Den er ikke et medium som elevene kan samles rundt.
Større opplevelse for elevene
En digital historie gir en større opplevelse av at det er elevens arbeide som vises, ved at de også hører sin egen stemme sammen med tegningen. Den største fordelen er at den digitale historien kan legges ut på serveren på skolen og på internett. Dermed kan eleven se på den når som helst og dessuten vise den fram for andre. I tillegg er det fint å kunne vise fram elevenes arbeid på storskjerm for andre elever i forbindelse med fester, møter eller ved andre anledninger.
Ved hjelp av en scanner er det forholdsvis lett å legge tegningene inn i et dataprogram som Windows Movie Maker eller Windows Photo Story. Deretter kan hver elev lese inn teksten gjennom en mikrofon og legge stemme til bildene.
Movie Maker
De to programmene har hver sine fordeler. I Movie Maker er lydfilene enklere å redigere. Det er lett å endre volum og å klippe bort uønsket lyd. Ulempen er at overgangene mellom lydklippene er for tydelige og at lyd og bilde i dette programmet ikke lar seg forbinde til hverandre. Det betyr at flytter du på et bilde, blir ikke lyden automatisk med. Dermed kan det bli mye unødvendig redigeringsarbeid underveis.
Photo Story
I Photo Story følger lyden bildet og overgangene mellom lydopptakene er lite tydelige. Ulempen her er at du ikke kan endre volum eller trimme ned lydopptakene til ønsket lengde. Det du tar opp, er det du må beholde. Er du ikke fornøyd med noe, må du slette hele siste del av opptaket. Du kan ikke bare ta bort det siste ordet, for eksempel. Men ellers virker Photo Story mer oversiktelig, og det er mye bedre tilrettelagt for å bruke enkeltbilder. Movie Maker er laget for å redigere filmer, og lar deg ikke like enkelt flytte på og justere formatet på bildene dine. Photo Story er dessuten et enkelt program som mange av elevene lærer seg raskt å bruke alene.
Større opplevelse for elevene
En digital historie gir en større opplevelse av at det er elevens arbeide som vises, ved at de også hører sin egen stemme sammen med tegningen. Den største fordelen er at den digitale historien kan legges ut på serveren på skolen og på internett. Dermed kan eleven se på den når som helst og dessuten vise den fram for andre. I tillegg er det fint å kunne vise fram elevenes arbeid på storskjerm for andre elever i forbindelse med fester, møter eller ved andre anledninger.
Ved hjelp av en scanner er det forholdsvis lett å legge tegningene inn i et dataprogram som Windows Movie Maker eller Windows Photo Story. Deretter kan hver elev lese inn teksten gjennom en mikrofon og legge stemme til bildene.
Movie Maker
De to programmene har hver sine fordeler. I Movie Maker er lydfilene enklere å redigere. Det er lett å endre volum og å klippe bort uønsket lyd. Ulempen er at overgangene mellom lydklippene er for tydelige og at lyd og bilde i dette programmet ikke lar seg forbinde til hverandre. Det betyr at flytter du på et bilde, blir ikke lyden automatisk med. Dermed kan det bli mye unødvendig redigeringsarbeid underveis.
Photo Story
I Photo Story følger lyden bildet og overgangene mellom lydopptakene er lite tydelige. Ulempen her er at du ikke kan endre volum eller trimme ned lydopptakene til ønsket lengde. Det du tar opp, er det du må beholde. Er du ikke fornøyd med noe, må du slette hele siste del av opptaket. Du kan ikke bare ta bort det siste ordet, for eksempel. Men ellers virker Photo Story mer oversiktelig, og det er mye bedre tilrettelagt for å bruke enkeltbilder. Movie Maker er laget for å redigere filmer, og lar deg ikke like enkelt flytte på og justere formatet på bildene dine. Photo Story er dessuten et enkelt program som mange av elevene lærer seg raskt å bruke alene.
Lydpålegging
Tegninger og storyboardarbeid er gode arenaer for fellesskapsbygging i klassen. Animasjonsarbeidet foregår derimot i mindre grupper, og det er ikke sjelden at læreren må megle litt mellom filmskaperne underveis. Lydpålegging kan være en god mulighet for å samle klassen igjen og gjøre filmen til noe alle er sammen om.
Vi har alltid eksportert animasjonsfilene til Windows Movie Maker for å legge på lyd der. Da trenger vi en mikrofon å snakke inn i og høyttalere å høre opptakene gjennom.
Organisering
Lydopptakene kan organiseres på forskjellige måter. Den vanligste metoden vi har brukt er følgende: Læreren samler inn alle gruppenes manus, og lager et felles manus der bare replikkene er med. I tillegg lages en oversikt over hvilke personer som har fått replikker i filmen.
Vi har deretter lagt lapper med elevenes navn i en liten skål, og trukket ut elev for elev. Elevene som blir trukket ut, får velge hvilken person de skal gi stemme til. Slik kan elevene selv tilpasse ønskene sine til egne preferanser for personene i historien og i tillegg ut fra egen selvtillit. De som ikke blir trukket ut, får komme først i køen når neste film skal lages. Så har vi tatt med oss de elevene som skal gi stemme til personene i forskjellige deler av filmen inn på et eget rom, der vi har tatt opp replikkene. Ofte er det vanskelig å få elevene til å si mer enn en replikk godt nok, men det er likevel utfordrende og en god muntlig øvelse å la dem forsøke å leve seg inn i personene og fremføre det som om det var et skuespill. Elevene får god trening i å snakke tydelig og til å time replikkene med handlingen på skjermen.
Teknisk og praktisk
Læreren må kunne redigeringsverktøyet godt nok til at de gode opptakene raskt kan plasseres på riktig sted i filmen mens de dårlige delen av opptakene slettes. Det er ikke så vanskelig som det høres ut. Alle lydopptakene kan klippes i, og da klipper vi som regel bort all lyd før den gode replikken og all lyd etterpå. Og så plasserer vi denne lyden akkurat der hvor personen åpner munnen for å snakke.
Det er ikke sjelden at enkelte elever trenger mange forsøk før replikken sitter. Et godt tips er for øvrig å la personene stå når de skal snakke. Det er ingen som snakker naturlig når de sitter. Det beste er å leve seg inn i personenes bevegelser og så si replikkene "i situasjonen". I
Å bruke Windows Movie Maker
I Windows Movie Maker, som vi har brukt, er det mest fornuftig å begynne opptakene ved filmens begynnelse og følge rekkefølgen i filmen. Programmet lar oss ikke binde lyd til bilde og gir alltid preferanse til opptak som plasseres først på tidslinjen. Det gjør at opptak som plasseres foran andre opptak, lett kan forskyve de andre opptakene og forårsake mye ekstra flytting av opptakene.
Windows Movie Maker har dessuten bare et tilgjengelig lydspor for pålegging av ny lyd. Det gjør det vanskelig å ta opp replikker og effekter/musikk samtidig. Ofte vil vi gjerne ha lav stemningsmusikk eller miljølyd ligge bak replikkene, og det lar seg ikke gjøre i samme håndvending i dette programmet. Derfor har vi tatt opp replikkene først, og lydeffektene deretter når alle replikker er på plass.
For å få et ferskt lydspor å legge lydeffektene på, behøver vi bare lagre filen som en filmfortelling på datamaskinen, og deretter importere denne filmfortellingen til et nytt Windows Movie Maker-prosjekt etterpå. Da vil lydsporet med replikker ha "limt" seg fast til bildesporet, og et nytt og tomt lydspor være tilgjengelig for effekter/musikk.
Dette andre lydsporet kan planlegges sammen med hele klassen. Hvilke lyder trenger filmen? Og hvordan kan vi lage dem? Her ligner filmskapinga på det å lage hørespill. Kan vi lage illusjonen av en elv ved å plaske i et kar med vann? Kan vi kaste noe mjukt noe i veggen for å lage et smell? Kan vi gni potetmel for å lage knirkete fottrinn i snøen? Kan vi understreke scener ved hjelp av musikkinstrumenter? Kan vi lage torden og lyd ved slippe en rekke bøker ned i gulvet?
Her er det mulig å la hele gruppa få være med og lage lydene. Alternativet — og det er ikke like morsomt, men gir en annen kompetanse, er å la elevene få hente inn digitale effekter fra nettet eller egne lyd-cder. Det beste nettstedet jeg har funnet for dette er www.a1freesoundeffects.com, som har sortert lydene godt og har et variert utvalg.
Musikk fra nettet eller cd'er har jeg helst unngått. Det finnes tilgjengelig musikk som er tillatt brukt — nettstedet www.uhort.no tilbyr musikk som kan brukes uten betaling til rettighetshaverne; men det er bedre om elevene kan spille inn musikk selv eller sågar synge f.eks. tittelmusikken. Det gir identitet og stemning til filmen, mens profesjonell musikk ofte legger seg "over" bildene og får oss til å huske musikken framfor selve filmbildene. Musikken blir altså for sterk, og den følger altfor sjelden filmens egen rytme.
Elevene legger på lyd
Prosessen med å legge på lyd er såpass enkel at elevene også kan gjøre dette selv. Særlig det å legge inn lydeffekter fra nettet er enkelt. Innspilling av replikker kan de også fint stå for selv — i prinsippet. Her er ulempen ved metoden til Fortellermaskinen at vi helst vil at det skal bli en sammenlignende fortelling. Det krever mye koordinering av elever og oversikt over sammenhengen mellom de enkelte delfilmene. Det gjør det vanskelig å overlate ansvaret til elevene. Men når vi har latt elevene lage selvstendige episoder uten å bry oss med det sammenhengende inntrykket av filmen, så har det gått svært godt å overlate lydpåleggingen til mange av elevene.
Vi har alltid eksportert animasjonsfilene til Windows Movie Maker for å legge på lyd der. Da trenger vi en mikrofon å snakke inn i og høyttalere å høre opptakene gjennom.
Organisering
Lydopptakene kan organiseres på forskjellige måter. Den vanligste metoden vi har brukt er følgende: Læreren samler inn alle gruppenes manus, og lager et felles manus der bare replikkene er med. I tillegg lages en oversikt over hvilke personer som har fått replikker i filmen.
Vi har deretter lagt lapper med elevenes navn i en liten skål, og trukket ut elev for elev. Elevene som blir trukket ut, får velge hvilken person de skal gi stemme til. Slik kan elevene selv tilpasse ønskene sine til egne preferanser for personene i historien og i tillegg ut fra egen selvtillit. De som ikke blir trukket ut, får komme først i køen når neste film skal lages. Så har vi tatt med oss de elevene som skal gi stemme til personene i forskjellige deler av filmen inn på et eget rom, der vi har tatt opp replikkene. Ofte er det vanskelig å få elevene til å si mer enn en replikk godt nok, men det er likevel utfordrende og en god muntlig øvelse å la dem forsøke å leve seg inn i personene og fremføre det som om det var et skuespill. Elevene får god trening i å snakke tydelig og til å time replikkene med handlingen på skjermen.
Teknisk og praktisk
Læreren må kunne redigeringsverktøyet godt nok til at de gode opptakene raskt kan plasseres på riktig sted i filmen mens de dårlige delen av opptakene slettes. Det er ikke så vanskelig som det høres ut. Alle lydopptakene kan klippes i, og da klipper vi som regel bort all lyd før den gode replikken og all lyd etterpå. Og så plasserer vi denne lyden akkurat der hvor personen åpner munnen for å snakke.
Det er ikke sjelden at enkelte elever trenger mange forsøk før replikken sitter. Et godt tips er for øvrig å la personene stå når de skal snakke. Det er ingen som snakker naturlig når de sitter. Det beste er å leve seg inn i personenes bevegelser og så si replikkene "i situasjonen". I
Å bruke Windows Movie Maker
I Windows Movie Maker, som vi har brukt, er det mest fornuftig å begynne opptakene ved filmens begynnelse og følge rekkefølgen i filmen. Programmet lar oss ikke binde lyd til bilde og gir alltid preferanse til opptak som plasseres først på tidslinjen. Det gjør at opptak som plasseres foran andre opptak, lett kan forskyve de andre opptakene og forårsake mye ekstra flytting av opptakene.
Windows Movie Maker har dessuten bare et tilgjengelig lydspor for pålegging av ny lyd. Det gjør det vanskelig å ta opp replikker og effekter/musikk samtidig. Ofte vil vi gjerne ha lav stemningsmusikk eller miljølyd ligge bak replikkene, og det lar seg ikke gjøre i samme håndvending i dette programmet. Derfor har vi tatt opp replikkene først, og lydeffektene deretter når alle replikker er på plass.
For å få et ferskt lydspor å legge lydeffektene på, behøver vi bare lagre filen som en filmfortelling på datamaskinen, og deretter importere denne filmfortellingen til et nytt Windows Movie Maker-prosjekt etterpå. Da vil lydsporet med replikker ha "limt" seg fast til bildesporet, og et nytt og tomt lydspor være tilgjengelig for effekter/musikk.
Dette andre lydsporet kan planlegges sammen med hele klassen. Hvilke lyder trenger filmen? Og hvordan kan vi lage dem? Her ligner filmskapinga på det å lage hørespill. Kan vi lage illusjonen av en elv ved å plaske i et kar med vann? Kan vi kaste noe mjukt noe i veggen for å lage et smell? Kan vi gni potetmel for å lage knirkete fottrinn i snøen? Kan vi understreke scener ved hjelp av musikkinstrumenter? Kan vi lage torden og lyd ved slippe en rekke bøker ned i gulvet?
Her er det mulig å la hele gruppa få være med og lage lydene. Alternativet — og det er ikke like morsomt, men gir en annen kompetanse, er å la elevene få hente inn digitale effekter fra nettet eller egne lyd-cder. Det beste nettstedet jeg har funnet for dette er www.a1freesoundeffects.com, som har sortert lydene godt og har et variert utvalg.
Musikk fra nettet eller cd'er har jeg helst unngått. Det finnes tilgjengelig musikk som er tillatt brukt — nettstedet www.uhort.no tilbyr musikk som kan brukes uten betaling til rettighetshaverne; men det er bedre om elevene kan spille inn musikk selv eller sågar synge f.eks. tittelmusikken. Det gir identitet og stemning til filmen, mens profesjonell musikk ofte legger seg "over" bildene og får oss til å huske musikken framfor selve filmbildene. Musikken blir altså for sterk, og den følger altfor sjelden filmens egen rytme.
Elevene legger på lyd
Prosessen med å legge på lyd er såpass enkel at elevene også kan gjøre dette selv. Særlig det å legge inn lydeffekter fra nettet er enkelt. Innspilling av replikker kan de også fint stå for selv — i prinsippet. Her er ulempen ved metoden til Fortellermaskinen at vi helst vil at det skal bli en sammenlignende fortelling. Det krever mye koordinering av elever og oversikt over sammenhengen mellom de enkelte delfilmene. Det gjør det vanskelig å overlate ansvaret til elevene. Men når vi har latt elevene lage selvstendige episoder uten å bry oss med det sammenhengende inntrykket av filmen, så har det gått svært godt å overlate lydpåleggingen til mange av elevene.
Animasjonsutstyret
Animasjonsboks
Vi har latt elevene sitte foran en animasjonsboks, der lys og kamera i taket gjør det enkelt å ta bilde av det som foregår i bunnen av boksen. Animasjons-boksen har stått på et bord, i rett høyde for både sittende og stående filmskapere. En slik animasjonsboks er ikke nødvendig. Det går fint an å belyse scenene med andre lyskilder, og det er ofte like hendig å la kameraet stå på stativ. Men spesielt til cut out-animasjon (såkalt flat eller liggende animasjon) er den hendig. Brukes plastilinafigurer er det gjerne mer praktisk å ha dem stående og da bør kameraet stå på stativ.
Stop Motion-dataprogram
Vi har brukt dataprogrammet Stop Motion Pro for å administrere bildeopptakelsen. Stop Motion-programmet tar enkeltbilder av det som videokameraet filmer, og gir elevene full kontroll over animasjonsprosessen. De kan se på dataskjermen hvordan scenen ser ut før de tar bilde av det; de kan sammenligne bildet med andre bilder de har tatt, enten de ønsker å ta opp nye bilder av en tidligere scene, eller om de bare skal fortsette filmopptakene men er usikre på hvordan alt stod i forrige bilde; de kan enkelt slette bilder som de ikke vil ha med, for eksempel fordi det er kommet med en finger på bildet; de kan enkelt kopiere bilder, dersom de vil "fryse" bevegelser; de kan enkelt flytte på bilder og endre på rekkefølgen i filmen — og trolig viktigst av alt: De kan til enhver tid spille av opptakene og vurdere om de har vært vellykte eller om noe må forandres.
Programmet er utrolig enkelt å lære for elevene. Som regel holder det å vise dem hvordan ting gjøres en enkelt gang, og så tar de det i bruk på egen hånd. Den eneste hjelpen de trenger, er som regel å huske på det som jeg nevnte over: Å ta seg tid til snakking og til bevegelser, og å understreke ved hjelp av nærbilder. Det er lett å glemme at filmene skal kommunisere med tilskuerne når man sitter for seg selv bøyd over animasjonsarbeidet.
Typer Stop Motion
Stop Motion-programmer finnes for mac-maskiner, windows-pcer og pcer med linux. Vi har brukt pcer med windows og programmet Stop Motion Pro, som koster ca 300 kr per lisens; linux-versjonen er gratis, og det finnes også en (noe komplisert) gratisversjon for windows: AnimatorDV.
Stop Motion Pro lagrer automatisk alle opptak, og det er viktig når elever skal lage film. Det oppstår ofte feil med datamaskiner, og hvis ikke alt hadde blitt lagret automatisk, ville vi kunne opplevd at opptak man har jobbet med en hel dag forsvinner. Det er også lett å flytte opptak mellom maskiner, enten man bruker fellesområder til skolen som mellomstasjon eller minnepinner (gjerne med 1 GB lagringskapasitet).
Når elevenes del av filmen er ferdiganimert, lar programmet oss lage en AVI-fil av filmen som enkelt kan eksporteres til redigeringsprogrammer for lydpålegging, effekter og sammenklipping med de andre delene av filmen.
Vi har latt elevene sitte foran en animasjonsboks, der lys og kamera i taket gjør det enkelt å ta bilde av det som foregår i bunnen av boksen. Animasjons-boksen har stått på et bord, i rett høyde for både sittende og stående filmskapere. En slik animasjonsboks er ikke nødvendig. Det går fint an å belyse scenene med andre lyskilder, og det er ofte like hendig å la kameraet stå på stativ. Men spesielt til cut out-animasjon (såkalt flat eller liggende animasjon) er den hendig. Brukes plastilinafigurer er det gjerne mer praktisk å ha dem stående og da bør kameraet stå på stativ.
Stop Motion-dataprogram
Vi har brukt dataprogrammet Stop Motion Pro for å administrere bildeopptakelsen. Stop Motion-programmet tar enkeltbilder av det som videokameraet filmer, og gir elevene full kontroll over animasjonsprosessen. De kan se på dataskjermen hvordan scenen ser ut før de tar bilde av det; de kan sammenligne bildet med andre bilder de har tatt, enten de ønsker å ta opp nye bilder av en tidligere scene, eller om de bare skal fortsette filmopptakene men er usikre på hvordan alt stod i forrige bilde; de kan enkelt slette bilder som de ikke vil ha med, for eksempel fordi det er kommet med en finger på bildet; de kan enkelt kopiere bilder, dersom de vil "fryse" bevegelser; de kan enkelt flytte på bilder og endre på rekkefølgen i filmen — og trolig viktigst av alt: De kan til enhver tid spille av opptakene og vurdere om de har vært vellykte eller om noe må forandres.
Programmet er utrolig enkelt å lære for elevene. Som regel holder det å vise dem hvordan ting gjøres en enkelt gang, og så tar de det i bruk på egen hånd. Den eneste hjelpen de trenger, er som regel å huske på det som jeg nevnte over: Å ta seg tid til snakking og til bevegelser, og å understreke ved hjelp av nærbilder. Det er lett å glemme at filmene skal kommunisere med tilskuerne når man sitter for seg selv bøyd over animasjonsarbeidet.
Typer Stop Motion
Stop Motion-programmer finnes for mac-maskiner, windows-pcer og pcer med linux. Vi har brukt pcer med windows og programmet Stop Motion Pro, som koster ca 300 kr per lisens; linux-versjonen er gratis, og det finnes også en (noe komplisert) gratisversjon for windows: AnimatorDV.
Stop Motion Pro lagrer automatisk alle opptak, og det er viktig når elever skal lage film. Det oppstår ofte feil med datamaskiner, og hvis ikke alt hadde blitt lagret automatisk, ville vi kunne opplevd at opptak man har jobbet med en hel dag forsvinner. Det er også lett å flytte opptak mellom maskiner, enten man bruker fellesområder til skolen som mellomstasjon eller minnepinner (gjerne med 1 GB lagringskapasitet).
Når elevenes del av filmen er ferdiganimert, lar programmet oss lage en AVI-fil av filmen som enkelt kan eksporteres til redigeringsprogrammer for lydpålegging, effekter og sammenklipping med de andre delene av filmen.
Animering
Å animere betyr å gi liv. På film gjøres figurer livaktige ved at vi beveger på dem mellom hvert bilde vi tar. Eventuelt gjøres de livaktige ved at vi ikke beveger på dem! For animasjon handler mye om timing og rytme — det gjelder i grunnen ikke bare å gi liv til figurene men å puste en sjel inn i dem.
Elever har stort sett ikke problemer med å bevege på figurene. Om de beveger seg elegant og livaktig eller stivt og sært spiller i grunnen ikke noen viktig rolle i elevenes produksjoner. Bevegelsene blir en del av filmens spesielle uttrykk enten de er på den ene eller andre måten.
Det er et større problem å ta seg tid underveis slik at bevegelsene og fortellingen som bevegelsene er en del av, blir tydelige for tilskueren.
Det tar tid å snakke
Det er særlig to ting filmskaperne skal huske på: 1) Det tar tid å snakke. For å få sagt en setning som: «Vil du gifte deg med meg, Fiona?» må elevene la Shrek snakke i to og et halvt sekund. Vi har hatt som hovedregel at hver stavelse tar 1/3 sekund (8 bilder dersom vi har 25 bilder i sekundet) å si, og at vi for hver stavelse veksler mellom åpen og lukket munn. Den viktigste grunnen til at vi åpner og lukker munnen deres er at vi dermed signaliserer at de snakker. Hvis ikke er det mer naturlig for tilskuerne å tro at de bare tenker høyt.
Elevene erfarer raskt at det å animere tale er et tålmodighetskrevende arbeid. Skal talen bli vellykket bør dessuten figuren som taler være plassert i bildet (gjerne i nærbilde) slik at vi retter oppmerksomheten vår mot dem. Det er mye å huske på, og elevene har vanskelig for å ta dette arbeidet helt på alvor. Ikke sjelden må det derfor gjøres mye redigering av filmene før og under lydpålegginga for å få plass til replikkene som skulle med. For å unngå dette er det lurt om elevene spiller filmen sin om igjen og om igjen mens de animerer replikker — for å sjekke om timing og lengde er god.
Tilskueren må få tid til å oppfatte hva som skjer
2) Det tar tid å registrere bevegelser for tilskueren. I en animasjonsfilm bør både begynnelsen og avslutningen på en bevegelse tydeliggjøres ved at bevegelsen fryses. Først bør altså figuren stå helt stille slik at tilskueren får tid til å tenke «hva kommer til å skje nå», og når figuren gjennomfører handlinga si bør selve høydepunktet fryses slik at tilskueren får tid til å oppfatte hva som skjer. En person som skal slå til noen, bør altså først forberede slaget i omtrent et sekund. Så slår personen. Og i det personen treffer bør kontakten mellom knyttneve og hode vare lengre enn "normalt" slik at vi får tid til å registrere kontakten og kraften i slaget. Ellers blir det bare som et kvikt knips!
Bildene i en animasjonsfilm endrer seg normalt så raskt at øyet vårt ikke oppfatter at de er enkeltbilder; på samme måte vil bevegelser uten pauser endre seg så raskt at vi ikke oppfatter de som enkelthandlinger, men mer som en slags dans. Og det er som regel ikke meningen.
For bevegelser gjelder for øvrig også det samme som for tale: Personene som beveger seg bør være plassert i bildet slik at vi retter oppmerksomheten vår mot dem. Bevegelser tiltrekker seg riktignok alltid øyets oppmerksomhet, men ved at personene plasseres i nærbilder i avgjørende øyeblikk kan man også få fram personenes følelser i det det skjer. Og det forandrer tilskuerens engasjement i filmen på radikalt vis.
Teip fast bakgrunnen!
Et siste tips! Ofte opplever elever at bakgrunnen flytter på seg under animeringen. Det ødelegger hele opptaket, for da blir vi som ser på mer opptatte av hva som skjer med bakgrunnen enn av hva som skjer med personene. For å unngå dette, er det smart å feste bakgrunnen til underlaget med teip eller tic tac. Sjekk også ofte opptakene underveis i animeringen, det gjør at du kan legge merke til uønskede bevegelser i bildet.
Elever har stort sett ikke problemer med å bevege på figurene. Om de beveger seg elegant og livaktig eller stivt og sært spiller i grunnen ikke noen viktig rolle i elevenes produksjoner. Bevegelsene blir en del av filmens spesielle uttrykk enten de er på den ene eller andre måten.
Det er et større problem å ta seg tid underveis slik at bevegelsene og fortellingen som bevegelsene er en del av, blir tydelige for tilskueren.
Det tar tid å snakke
Det er særlig to ting filmskaperne skal huske på: 1) Det tar tid å snakke. For å få sagt en setning som: «Vil du gifte deg med meg, Fiona?» må elevene la Shrek snakke i to og et halvt sekund. Vi har hatt som hovedregel at hver stavelse tar 1/3 sekund (8 bilder dersom vi har 25 bilder i sekundet) å si, og at vi for hver stavelse veksler mellom åpen og lukket munn. Den viktigste grunnen til at vi åpner og lukker munnen deres er at vi dermed signaliserer at de snakker. Hvis ikke er det mer naturlig for tilskuerne å tro at de bare tenker høyt.
Elevene erfarer raskt at det å animere tale er et tålmodighetskrevende arbeid. Skal talen bli vellykket bør dessuten figuren som taler være plassert i bildet (gjerne i nærbilde) slik at vi retter oppmerksomheten vår mot dem. Det er mye å huske på, og elevene har vanskelig for å ta dette arbeidet helt på alvor. Ikke sjelden må det derfor gjøres mye redigering av filmene før og under lydpålegginga for å få plass til replikkene som skulle med. For å unngå dette er det lurt om elevene spiller filmen sin om igjen og om igjen mens de animerer replikker — for å sjekke om timing og lengde er god.
Tilskueren må få tid til å oppfatte hva som skjer
2) Det tar tid å registrere bevegelser for tilskueren. I en animasjonsfilm bør både begynnelsen og avslutningen på en bevegelse tydeliggjøres ved at bevegelsen fryses. Først bør altså figuren stå helt stille slik at tilskueren får tid til å tenke «hva kommer til å skje nå», og når figuren gjennomfører handlinga si bør selve høydepunktet fryses slik at tilskueren får tid til å oppfatte hva som skjer. En person som skal slå til noen, bør altså først forberede slaget i omtrent et sekund. Så slår personen. Og i det personen treffer bør kontakten mellom knyttneve og hode vare lengre enn "normalt" slik at vi får tid til å registrere kontakten og kraften i slaget. Ellers blir det bare som et kvikt knips!
Bildene i en animasjonsfilm endrer seg normalt så raskt at øyet vårt ikke oppfatter at de er enkeltbilder; på samme måte vil bevegelser uten pauser endre seg så raskt at vi ikke oppfatter de som enkelthandlinger, men mer som en slags dans. Og det er som regel ikke meningen.
For bevegelser gjelder for øvrig også det samme som for tale: Personene som beveger seg bør være plassert i bildet slik at vi retter oppmerksomheten vår mot dem. Bevegelser tiltrekker seg riktignok alltid øyets oppmerksomhet, men ved at personene plasseres i nærbilder i avgjørende øyeblikk kan man også få fram personenes følelser i det det skjer. Og det forandrer tilskuerens engasjement i filmen på radikalt vis.
Teip fast bakgrunnen!
Et siste tips! Ofte opplever elever at bakgrunnen flytter på seg under animeringen. Det ødelegger hele opptaket, for da blir vi som ser på mer opptatte av hva som skjer med bakgrunnen enn av hva som skjer med personene. For å unngå dette, er det smart å feste bakgrunnen til underlaget med teip eller tic tac. Sjekk også ofte opptakene underveis i animeringen, det gjør at du kan legge merke til uønskede bevegelser i bildet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)