Bruksanvisningen til Fortellermaskinen er delt opp i 4 dokumenter. De kan alle lastes ned som pdf-filer ved å trykke på navnet. Ellers er en del av stoffet fra bruksanvisningene lagt ut på denne siden. OBS! FOR TIDEN ER IKKE FILENE NEDLASTBARE. JOBBER MED EN LØSNING.
1. Filmundervisning i barneskolen
2. Oversikt, begrunnelse og skriveverksted
3. Animasjonsverksted
4. Om barns filmoppfattelse
8.2.09
NKUL-presentasjon 2008
Fortellermaskinen ble presentert under NKUL i Trondheim 2008. Her kan du laste ned en bearbeidet versjon av presentasjonen.
Et lite manifest for filmundervisninga i skolen
Bakgrunn
Min tilnærming til filmmediet er preget av en europeisk filmkultur som legger stor vekt på det virkelige (Italiensk neo-realisme, fransk nybølge-film), det politiske (tysk ekspresjonisme, russisk formalisme, den tyske bølgen på 70-tallet) og humanistiske (den eksistensielt pregede auteur-filmen på 60-70-tallet).
Modell for filmopplevelsen
Min modell for filmopplevelsen retter seg derfor bort fra selve filmmediet for i stedet å åpne seg mot menneskets evne til å fortelle, til å forstå andre, til å forstå seg selv og til å forstå verden:
En filmopplevelse er — for en kompetent filmseer — en halvannen times intens opplevelse, der
Alle bilder skal omgjøres til en helhetlig, sammenhengende fortelling.
Alt det personene gjør, skal forståes ut fra motiver eller personlighet.
Følelsene dine skal bringes i samklang med filmens stemning.
Alt som filmen peker utover i virkeligheten på, skal avgrenses og vurderes; “er det sånn i virkeligheten”?
Denne modellen har et ideelt preg – og den er sikkert allerede avlegs i forhold til samtidens filmkultur. I skoleverket kan den likevel finne gjenklang i mange av dets idealer. Men i møte med dagens filmer er det opplagt at mange av dem ikke har ambisjoner om å oppfylle disse kravene til den ”helstøpte filmen”, og dette gjelder ikke minst for en stor andel av filmene som er laget ”for barn”. Modellen over er mest relevant for virkelighetsfilmer. Bruker vi virkelighetsfilmer i undervisningen kan vi også legge vekt på utviklingen av humanistiske – mellommenneskelige – holdninger i den tilhørende undervisningen. Bruker vi derimot sjangerfilmer, er det nødvendig å flytte fokuset bort fra mennesket og mot filmmediet som sådan. Da blir det mer nærliggende å legge vekt på oppøvelsen av elevens kritiske forståelse av film.
Kulturkonflikter i filmkulturen
Denne kulturkonflikten mellom ”europeisk” filmkultur og dagens sjanger-film-kultur er nok overførbar til andre og større kulturer enn filmens. Vi ser det i bokbransjen, der underholdningslitteraturen er i ferd med å dominere også romanmarkedet. Vi ser det også i politikken, der politikere ikke diskuterer problemer folk har, men er mer opptatte av å presentere (og selge) løsninger de selv står for.
Retorisk og kritisk kunnskap – evnen til å tenke selv – etterspørres i både læreplaner og mediebilde; vi synes å ha godtatt at underholdning og sjangerlek kan dominere offentligheten, for hvis vi bare har en kritisk holdning til det og er i stand til å gjennomskue retorikken bak utspillene, så vil det ikke skade oss. Men det å utvikle en kritisk holdning er et omfattende danningsarbeid som få av underholdningsproduktene vi omgir oss med bidrar til. Hvordan skal vi da bli ansporet til å sette i gang dette arbeidet?
Retningslinjer for filmundervisningen
Kanskje gjør denne konflikten mellom europeisk filmkultur og dagens underholdningskultur tydelig at vi også i omgangen med kunst og kultur først og fremst trenger et menneskesyn – så kan den kritiske holdningen og retoriske bevisstheten springe ut av konfrontasjonene mellom kultur som kultiverer dette menneskesynet og kultur som ikke gjør det.
Jeg tror derfor at god filmundervisning krever bevissthet om to faktorer:
1) Filmene vi ser påvirker menneskesyn og måter vi tenker på. Det er viktig å velge filmer som utfordrer elevenes holdninger på disse områdene. Lærere må derfor være mer bevisste hvilke filmer de bruker i undervisningen og orientere seg bedre.
2) Måten vi underviser i film på, inngår i elevenes danningsprosess. Vi må utnytte så godt som mulig potensialet filmer har – både til å sette i gang humanistiske dannelsesprosesser og til kritisk bevissthet. Det kan vi gjøre ved å tilrettelegge for arbeidsoppgaver som stimulerer elevenes forming og forståelse av omverden. Jeg tror at oppgaver der elevene jobber med forståelsen av filmer og selv former filmer og fortellinger kan være et viktig bidrag her. Problemet vil være å gjøre det metodisk og bevisst nok.
De beste filmene:
- utfordrer evnen vår til å danne fortellinger
- utfordrer evnen vår til å forstå andre mennesker
- utfordrer evnen vår til å bli kjent med og forstå våre egne følelser
- utfordrer evnen vår til å forstå forholdet mellom avbildning/tegn/symbol/retorikk og virkelighet
Min tilnærming til filmmediet er preget av en europeisk filmkultur som legger stor vekt på det virkelige (Italiensk neo-realisme, fransk nybølge-film), det politiske (tysk ekspresjonisme, russisk formalisme, den tyske bølgen på 70-tallet) og humanistiske (den eksistensielt pregede auteur-filmen på 60-70-tallet).
Modell for filmopplevelsen
Min modell for filmopplevelsen retter seg derfor bort fra selve filmmediet for i stedet å åpne seg mot menneskets evne til å fortelle, til å forstå andre, til å forstå seg selv og til å forstå verden:
En filmopplevelse er — for en kompetent filmseer — en halvannen times intens opplevelse, der
Alle bilder skal omgjøres til en helhetlig, sammenhengende fortelling.
Alt det personene gjør, skal forståes ut fra motiver eller personlighet.
Følelsene dine skal bringes i samklang med filmens stemning.
Alt som filmen peker utover i virkeligheten på, skal avgrenses og vurderes; “er det sånn i virkeligheten”?
Denne modellen har et ideelt preg – og den er sikkert allerede avlegs i forhold til samtidens filmkultur. I skoleverket kan den likevel finne gjenklang i mange av dets idealer. Men i møte med dagens filmer er det opplagt at mange av dem ikke har ambisjoner om å oppfylle disse kravene til den ”helstøpte filmen”, og dette gjelder ikke minst for en stor andel av filmene som er laget ”for barn”. Modellen over er mest relevant for virkelighetsfilmer. Bruker vi virkelighetsfilmer i undervisningen kan vi også legge vekt på utviklingen av humanistiske – mellommenneskelige – holdninger i den tilhørende undervisningen. Bruker vi derimot sjangerfilmer, er det nødvendig å flytte fokuset bort fra mennesket og mot filmmediet som sådan. Da blir det mer nærliggende å legge vekt på oppøvelsen av elevens kritiske forståelse av film.
Kulturkonflikter i filmkulturen
Denne kulturkonflikten mellom ”europeisk” filmkultur og dagens sjanger-film-kultur er nok overførbar til andre og større kulturer enn filmens. Vi ser det i bokbransjen, der underholdningslitteraturen er i ferd med å dominere også romanmarkedet. Vi ser det også i politikken, der politikere ikke diskuterer problemer folk har, men er mer opptatte av å presentere (og selge) løsninger de selv står for.
Retorisk og kritisk kunnskap – evnen til å tenke selv – etterspørres i både læreplaner og mediebilde; vi synes å ha godtatt at underholdning og sjangerlek kan dominere offentligheten, for hvis vi bare har en kritisk holdning til det og er i stand til å gjennomskue retorikken bak utspillene, så vil det ikke skade oss. Men det å utvikle en kritisk holdning er et omfattende danningsarbeid som få av underholdningsproduktene vi omgir oss med bidrar til. Hvordan skal vi da bli ansporet til å sette i gang dette arbeidet?
Retningslinjer for filmundervisningen
Kanskje gjør denne konflikten mellom europeisk filmkultur og dagens underholdningskultur tydelig at vi også i omgangen med kunst og kultur først og fremst trenger et menneskesyn – så kan den kritiske holdningen og retoriske bevisstheten springe ut av konfrontasjonene mellom kultur som kultiverer dette menneskesynet og kultur som ikke gjør det.
Jeg tror derfor at god filmundervisning krever bevissthet om to faktorer:
1) Filmene vi ser påvirker menneskesyn og måter vi tenker på. Det er viktig å velge filmer som utfordrer elevenes holdninger på disse områdene. Lærere må derfor være mer bevisste hvilke filmer de bruker i undervisningen og orientere seg bedre.
2) Måten vi underviser i film på, inngår i elevenes danningsprosess. Vi må utnytte så godt som mulig potensialet filmer har – både til å sette i gang humanistiske dannelsesprosesser og til kritisk bevissthet. Det kan vi gjøre ved å tilrettelegge for arbeidsoppgaver som stimulerer elevenes forming og forståelse av omverden. Jeg tror at oppgaver der elevene jobber med forståelsen av filmer og selv former filmer og fortellinger kan være et viktig bidrag her. Problemet vil være å gjøre det metodisk og bevisst nok.
De beste filmene:
- utfordrer evnen vår til å danne fortellinger
- utfordrer evnen vår til å forstå andre mennesker
- utfordrer evnen vår til å bli kjent med og forstå våre egne følelser
- utfordrer evnen vår til å forstå forholdet mellom avbildning/tegn/symbol/retorikk og virkelighet
Hva er en film? Og hva er en filmopplevelse? Er en film viktig nok til å tas på alvor?
Ingen av disse spørsmålene lar seg enkelt besvare. En film er en flyktig opplevelse, som det er vanskelig å holde fast ved i etterkant. Film er lydbilder og synsbilder som varer i øyeblikk for å bli erstattet av nye lydbilder og synsbilder.
Film og litteratur som motsatte medier
For å skjønne bedre hva film er, synes jeg det er fruktbart å sammenligne film med litteratur. Tradisjonelt gjør vi dette for å bli bevisst styrken til litteraturen: Den lar oss skape våre egne bilder!
Hva er så styrken til filmen? Jo, den lar oss skape våre egne fortellinger.
Film og litteratur er nærmest motsatte medier, tenker jeg. I litteraturen er fortellingen grunnlaget. Det finnes alltid en forteller i en bok, og fortelleren holder leseren i hånden gjennom hele teksten. Hvis vi åpner en bok midt i, møter vi alltid fortellerens stemme, og det er det som denne fortelleren sier som skjenker oss mentale bilder. Disse mentale bildene er også flyktige og skrøpelige. Leser du samme bok om igjen, får du nye bilder. Leser du boken uoppmerksomt, får du ingen bilder. Leser du boken etter å ha sett filmen, er det filmens bilder som ofte dukker opp.
Filmopplevelsen
I filmen er de flyktige bildene (og lydene - lydene forteller oss hvordan bildene skal forstås) grunnlaget. For å gi disse bildene mening, må vi sette de sammen på et vis, og den typen sammensetningen som flesteparten av filmene legger opp til, er den sammenhengende fortellingen. Mens vi ser filmen, danner vi oss hele tiden forestillinger om hvordan fortellingen henger sammen - og i mange tilfeller vil et gjensyn med filmen, til tross for at alle bilder og lyder er identiske, føre til at vi danner oss andre fortellinger om den. Det er ikke alltid fordi filmen har noen intriger som den holder skjult for oss, og som vi dermed kjenner godt til neste gang vi ser filmen. Ofte er det slik at første gang vi ser filmen, retter vi all oppmerksomhet mot å forstå filmens gang, mens vi neste gang slapper mer av og kan rette oppmerksomheten mot andre elementer i bildene. Ikke sjelden blir hovedpersonenes psykologi viktigere; ikke sjelden får filmen en helt annen stemning når vi kjenner utfallet; ikke sjelden blir filmens konstruksjon og retorikk tydeligere. Det vil si at vi vektlegger forskjellige elementer ved filmen: Først gang er vi opptatte av hva filmen forteller; neste gang er vi mer åpen for hvem filmen forteller om, hvordan filmen forteller og hva fortelleren sier noe om. Men det er ikke filmen som forteller, og heller ikke filmskaperen - det er vi som danner oss disse forskjellige fortellingene...
Filmopplevelsens fire komponenter
En filmopplevelse er derfor ideelt sett - for en kompetent filmseer - en halvannen times intens opplevelse, der
* Alle bilder skal omgjøres til en helhetlig, sammenhengende fortelling.
* Alt det personene gjør, skal forståes ut fra motiver eller personlighet.
* Følelsene dine skal bringes i samklang med filmens stemning.
* Alt som filmen peker utover i virkeligheten på, skal avgrenses og vurderes; “er det sånn i virkeligheten”?
Lykkes ikke den kompetente filmseeren med disse aktivitetene, vil han/hun som regel vurdere filmen som mindre vellykket, eventuelt lete etter sjangermessige eller filmkunstneriske motiver for at filmen avviker fra disse målene.
Barn - og andre uerfarne filmseere - utfører ikke disse aktivitetene, men de er i ferd med å lære dem seg. Hver eneste filmopplevelse tilrettelegger for disse aktivitetetene, men for at filmseeren skal være motivert til å utføre dem, må han både identifisere seg med disse målene og øve seg på å utføre aktivitetene på stadig mer (kunstneriske) utfordrende filmer.
Er film viktig nok til å tas på alvor?
Hvis det jeg har skrevet overfor stemmer, så er det slik at de beste filmene
- utfordrer evnen vår til å danne fortellinger
- utfordrer evnen vår til å forstå andre mennesker
- utfordrer evnen vår til å bli kjent med og forstå våre egne følelser
- utfordrer evnen vår til å forstå forholdet mellom avbildning/tegn/symbol/retorikk og virkelighet
Selv synes jeg dette er så viktige egenskaper at det er nødvendig å utvikle et rom for fordypning, for aktivitetet og for refleksjon i forbindelse med at vi ser filmer, slik at disse utfordringene blir holdt fast - og møtt av den som ser filmene.
Nødvendig for-forståelse
Fortellermaskinen forsøker altså å leie elevene mot en identifikasjon med målene for å se film slik de er definerte overfor - og den forsøker å gi elevene et rom for å øve seg på disse aktivitetene. Sannsynligvis gir ikke Fortellermaskinen og dens metoder mening for lærere som ikke deler denne for-forståelsen av film. Dette er et pedagogisk problem som læreren bør være seg bevisst. Vi så alltid film først fordi vi ønsket å øve oss på disse aktivitetene.
Film og litteratur som motsatte medier
For å skjønne bedre hva film er, synes jeg det er fruktbart å sammenligne film med litteratur. Tradisjonelt gjør vi dette for å bli bevisst styrken til litteraturen: Den lar oss skape våre egne bilder!
Hva er så styrken til filmen? Jo, den lar oss skape våre egne fortellinger.
Film og litteratur er nærmest motsatte medier, tenker jeg. I litteraturen er fortellingen grunnlaget. Det finnes alltid en forteller i en bok, og fortelleren holder leseren i hånden gjennom hele teksten. Hvis vi åpner en bok midt i, møter vi alltid fortellerens stemme, og det er det som denne fortelleren sier som skjenker oss mentale bilder. Disse mentale bildene er også flyktige og skrøpelige. Leser du samme bok om igjen, får du nye bilder. Leser du boken uoppmerksomt, får du ingen bilder. Leser du boken etter å ha sett filmen, er det filmens bilder som ofte dukker opp.
Filmopplevelsen
I filmen er de flyktige bildene (og lydene - lydene forteller oss hvordan bildene skal forstås) grunnlaget. For å gi disse bildene mening, må vi sette de sammen på et vis, og den typen sammensetningen som flesteparten av filmene legger opp til, er den sammenhengende fortellingen. Mens vi ser filmen, danner vi oss hele tiden forestillinger om hvordan fortellingen henger sammen - og i mange tilfeller vil et gjensyn med filmen, til tross for at alle bilder og lyder er identiske, føre til at vi danner oss andre fortellinger om den. Det er ikke alltid fordi filmen har noen intriger som den holder skjult for oss, og som vi dermed kjenner godt til neste gang vi ser filmen. Ofte er det slik at første gang vi ser filmen, retter vi all oppmerksomhet mot å forstå filmens gang, mens vi neste gang slapper mer av og kan rette oppmerksomheten mot andre elementer i bildene. Ikke sjelden blir hovedpersonenes psykologi viktigere; ikke sjelden får filmen en helt annen stemning når vi kjenner utfallet; ikke sjelden blir filmens konstruksjon og retorikk tydeligere. Det vil si at vi vektlegger forskjellige elementer ved filmen: Først gang er vi opptatte av hva filmen forteller; neste gang er vi mer åpen for hvem filmen forteller om, hvordan filmen forteller og hva fortelleren sier noe om. Men det er ikke filmen som forteller, og heller ikke filmskaperen - det er vi som danner oss disse forskjellige fortellingene...
Filmopplevelsens fire komponenter
En filmopplevelse er derfor ideelt sett - for en kompetent filmseer - en halvannen times intens opplevelse, der
* Alle bilder skal omgjøres til en helhetlig, sammenhengende fortelling.
* Alt det personene gjør, skal forståes ut fra motiver eller personlighet.
* Følelsene dine skal bringes i samklang med filmens stemning.
* Alt som filmen peker utover i virkeligheten på, skal avgrenses og vurderes; “er det sånn i virkeligheten”?
Lykkes ikke den kompetente filmseeren med disse aktivitetene, vil han/hun som regel vurdere filmen som mindre vellykket, eventuelt lete etter sjangermessige eller filmkunstneriske motiver for at filmen avviker fra disse målene.
Barn - og andre uerfarne filmseere - utfører ikke disse aktivitetene, men de er i ferd med å lære dem seg. Hver eneste filmopplevelse tilrettelegger for disse aktivitetetene, men for at filmseeren skal være motivert til å utføre dem, må han både identifisere seg med disse målene og øve seg på å utføre aktivitetene på stadig mer (kunstneriske) utfordrende filmer.
Er film viktig nok til å tas på alvor?
Hvis det jeg har skrevet overfor stemmer, så er det slik at de beste filmene
- utfordrer evnen vår til å danne fortellinger
- utfordrer evnen vår til å forstå andre mennesker
- utfordrer evnen vår til å bli kjent med og forstå våre egne følelser
- utfordrer evnen vår til å forstå forholdet mellom avbildning/tegn/symbol/retorikk og virkelighet
Selv synes jeg dette er så viktige egenskaper at det er nødvendig å utvikle et rom for fordypning, for aktivitetet og for refleksjon i forbindelse med at vi ser filmer, slik at disse utfordringene blir holdt fast - og møtt av den som ser filmene.
Nødvendig for-forståelse
Fortellermaskinen forsøker altså å leie elevene mot en identifikasjon med målene for å se film slik de er definerte overfor - og den forsøker å gi elevene et rom for å øve seg på disse aktivitetene. Sannsynligvis gir ikke Fortellermaskinen og dens metoder mening for lærere som ikke deler denne for-forståelsen av film. Dette er et pedagogisk problem som læreren bør være seg bevisst. Vi så alltid film først fordi vi ønsket å øve oss på disse aktivitetene.
Fordeler ved å bruke historier fra filmer
Det å se en film først ga fordeler i arbeidet med animasjonsfilmskaping og bildebok-skriving som kan overføres til andre typer verksted. Ved å lage etterligningsfilmer og etterligningsbøker trengte ikke elevene å komme opp med en god historie selv. Gode historier er vanskelige å skape, selv for profesjonelle historiefortellere i film- og bok-bransje. Å tro at elever skal kunne skape dem på kort tid og innenfor skolens rammer, er svært optimistisk. Jeg er av den oppfatning at skolens aktiviteter skal være øvelser, og at vi bør skille mellom å øve seg på å fortelle en god historie og å øve seg på å fortelle med film. Skal de øve seg på å fortelle med film, bør de ha en god historie som utgangspunkt.
Å jobbe med historier fra en film, gjorde det også lett for alle å snakke med hverandre om personene og historien. Ingen «eide» historien mer enn andre elever, og de kunne lett diskutere løsninger med hverandre og hjelpe hverandre.
Hvilke filmer bør man velge?
Nesten alle filmene som vi så hadde norsk tale. Lærerne mente at mange av elevene hadde problemer med å lese undertekster. Omtrent halvparten av filmene var animasjonsfilmer, og utvalgt fordi jeg mente at det var viktig å se god animasjonsfilm når man selv skal lage animasjonsfilm. Men samtidig var det kanskje en friere øvelse å imitere noe som var virkelighetsnært, derfor valgte vi også ut noen «live action»-filmer. Dessverre har mange av de beste, virkelighetsnære filmene utenlandsk tale, og med unntak av Zozo så vi oss nødt til å velge vi bort disse.
Langfilmer ble valgt framfor kortfilmer fordi det ikke skulle være noe mål å gjenskape hele (den korte filmen); med langfilmer måtte vi nøye oss med utvalgte høydepunkter.
Å jobbe med historier fra en film, gjorde det også lett for alle å snakke med hverandre om personene og historien. Ingen «eide» historien mer enn andre elever, og de kunne lett diskutere løsninger med hverandre og hjelpe hverandre.
Hvilke filmer bør man velge?
Nesten alle filmene som vi så hadde norsk tale. Lærerne mente at mange av elevene hadde problemer med å lese undertekster. Omtrent halvparten av filmene var animasjonsfilmer, og utvalgt fordi jeg mente at det var viktig å se god animasjonsfilm når man selv skal lage animasjonsfilm. Men samtidig var det kanskje en friere øvelse å imitere noe som var virkelighetsnært, derfor valgte vi også ut noen «live action»-filmer. Dessverre har mange av de beste, virkelighetsnære filmene utenlandsk tale, og med unntak av Zozo så vi oss nødt til å velge vi bort disse.
Langfilmer ble valgt framfor kortfilmer fordi det ikke skulle være noe mål å gjenskape hele (den korte filmen); med langfilmer måtte vi nøye oss med utvalgte høydepunkter.
Tegning som refleksjonsverktøy
Det som er flott med å bruke tegningen som refleksjonsverktøy etter filmtittingen, er at elevene får fordype seg i noe de husker fra filmen. De må på en eller annen måte gjenskape hovedperson, en handling og omgivelsene. Dermed er de midt i å fortelle en historie. Tegnearbeidet skaper dermed en mulighet for at eleven får et større eiendomsforhold til filmen og at eleven engasjerer seg mer i andre oppgaver.
Å svare på en film ved hjelp av et eget verk er en nyttig metode i undervisningen på mellomtrinnet fordi elevene på dette trinnet har for liten abstraksjonsevne til å tilegne seg begrepsapparat for å diskutere innholds- eller uttrykksiden i filmen. Jeg synes man verken skal analysere film på grunnskolen, eller være for opptatte av hva filmene formidler ("egentlig sier"). Det første er de for unge for, det andre fører som regel til enetale fra læreren, dersom hun ikke benytter en god metode. Resultatet av begge praksisene er som regel at elevene melder seg ut, og lar lite av det som de har jobbet med under filmvisningen komme til uttrykk.
Tegningene konkretiserer filmen
Som vi skal se under kapitlet om "Storyboard", kan vi bruke tegningene som et instrument for å konkretisere filmen. I stedet for å analysere filmen, som er vanskelig for elevene, kan vi analysere elevenes egne tegninger og den historien som tegningene forteller. Det blir konkret for elevene, og alle filmens høydepunkter kan henges opp på tavlen. Elevene er allerede interesserte. Spente leter de etter tegningen sin og følger engasjerte med i tegningens videre skjebne der oppe.
Vanskeligheter med tegningene?
Tegne-oppgaven volder elevene sjelden problemer. Hvis noen tegner fra samme hendelse som en annen elev, holder det å be den ene eleven om å tegne noe som hendte like før eller etter; eller å be den ene om å lage et nærbilde, den andre et oversiktsbilde. Da blir det to tegninger av samme hendelse, men likevel to forskjellige aspekter av den. Denne hendelsen blir da ekstra vektlagt i elevenes samlede fortelling, siden de bruker to tegninger på å fortelle om den.
Det andre problemet som kan oppstå er at elever sier at de ikke kommer på noe å tegne. Som regel vet de da hva de vil tegne, men er i tvil om de er i stand til å tegne det. Kanskje løsner det med litt veiledning? Et forløsende spørsmål til dem som står fast kan dessuten være: “Lukk øynene og tenk på filmen. Hvilket bilde dukker opp?”
Tegningene blir som regel finest dersom hele arket fylles ut og det brukes tid på å lage gode bakgrunner. Vi har brukt A5-ark for å gjøre denne oppgaven mer overkommelig.
Å svare på en film ved hjelp av et eget verk er en nyttig metode i undervisningen på mellomtrinnet fordi elevene på dette trinnet har for liten abstraksjonsevne til å tilegne seg begrepsapparat for å diskutere innholds- eller uttrykksiden i filmen. Jeg synes man verken skal analysere film på grunnskolen, eller være for opptatte av hva filmene formidler ("egentlig sier"). Det første er de for unge for, det andre fører som regel til enetale fra læreren, dersom hun ikke benytter en god metode. Resultatet av begge praksisene er som regel at elevene melder seg ut, og lar lite av det som de har jobbet med under filmvisningen komme til uttrykk.
Tegningene konkretiserer filmen
Som vi skal se under kapitlet om "Storyboard", kan vi bruke tegningene som et instrument for å konkretisere filmen. I stedet for å analysere filmen, som er vanskelig for elevene, kan vi analysere elevenes egne tegninger og den historien som tegningene forteller. Det blir konkret for elevene, og alle filmens høydepunkter kan henges opp på tavlen. Elevene er allerede interesserte. Spente leter de etter tegningen sin og følger engasjerte med i tegningens videre skjebne der oppe.
Vanskeligheter med tegningene?
Tegne-oppgaven volder elevene sjelden problemer. Hvis noen tegner fra samme hendelse som en annen elev, holder det å be den ene eleven om å tegne noe som hendte like før eller etter; eller å be den ene om å lage et nærbilde, den andre et oversiktsbilde. Da blir det to tegninger av samme hendelse, men likevel to forskjellige aspekter av den. Denne hendelsen blir da ekstra vektlagt i elevenes samlede fortelling, siden de bruker to tegninger på å fortelle om den.
Det andre problemet som kan oppstå er at elever sier at de ikke kommer på noe å tegne. Som regel vet de da hva de vil tegne, men er i tvil om de er i stand til å tegne det. Kanskje løsner det med litt veiledning? Et forløsende spørsmål til dem som står fast kan dessuten være: “Lukk øynene og tenk på filmen. Hvilket bilde dukker opp?”
Tegningene blir som regel finest dersom hele arket fylles ut og det brukes tid på å lage gode bakgrunner. Vi har brukt A5-ark for å gjøre denne oppgaven mer overkommelig.
Skriveverkstedet
Tegningene til elevene utgjør bildesiden av boka de lager. Deretter skal de lage teksten. Til det gjennomfører vi et skriveverksted på førti-seksti minutter, med etterarbeid i ytterligere førti minutter.
"Det første du kommer på!"
Under skriveverkstedet gjør jeg elevene oppmerksomme på at de først skal lage en kladd med så mange setninger som mulig på. De skal skrive ned det første de kommer på, og ikke være kritiske til det de skriver. Etterpå vil vi nemlig velge ut de beste og nyttigste setningene, mens de setningene som ikke ble så vellykte ikke vil bli brukt. Deretter stiller jeg dem en rekke spørsmål som skal hjelpe dem med å gjenskape universet fra filmen. De får to-fem minutter til å svare på spørsmålene.
Spørsmålene
Spørsmålene må tilpasses filmen, men som regel velger jeg blant følgende spørsmål:
1) Beskriv stedet personen er på tegningen!
2) Beskriv hva personen ser!
3) Hva lukter det? Hva hører vi? Hvordan er stemningen?
4) Hva gjør hovedpersonen på tegningen?
5) Hva skjedde for litt siden?
6) Hva skjer etterpå?
7) Hva sier alle sammen på tegningen?
8) Hva tenker hovedpersonen?
9) Hva føler hovedpersonen? / Hvordan har han/hun det?
10) Prøv å formuler følelsene som en sammenligning: Han føler seg som om …. / Han føler seg som en ….
11) Forsøk å skrive noen andre sammenligninger (eller metaforer)
12) Hva vil hovedpersonen? Hva vil de andre på tegningen?
13) Hva slags spørsmål fikk filmen/scenen deg til å spørre om?
14) Hva tror du hovedpersonen ville ha svart?
Redigering
Etter den fasen av skriveverkstedet som handler om å produsere tekst, går vi over til å redigere teksten. Målet nå er å redusere elevenes tekst til fire gode linjer som passer inn i bildeboka. Det holder med fire.
For å få til dette, har jeg utviklet både en enkel og en avansert metode. Den avanserte metoden fungerer ikke optimalt før elevene blir vant til metoden og skjønner hvorfor de bør tenke slik. Fordelen med den er at jevnlig arbeid med denne lærer elevene å tenke dramaturgi. Vil du lese mer om den, må du laste ned bruksanvisningen.
Den enkle metoden beskriver jeg her: Gi bort arket ditt til en annen i klassen. La den andre streke under én setning som de mener er kjempegod og som bør være med i bildeboka. (Gir elevene innblikk i hvordan andre har skrevet; gir dem mulighet til å gi ros til hverandre). Deretter får du arket tilbake: Velg ut tre andre setninger som du vil ha med. Skriv disse fire setningene på et eget ark. Læreren skal godkjenne teksten til slutt.
(Læreren kan ta seg en runde og se på valgene som er gjort. Les gjerne gjennom "kladden". Der kan det finnes ypperlige setninger som ingen av elevene har sett. Læreren ser i tillegg på rettskriving og grammatikk og kan komme med gode forslag til omskrivninger/tillegg).
"Det første du kommer på!"
Under skriveverkstedet gjør jeg elevene oppmerksomme på at de først skal lage en kladd med så mange setninger som mulig på. De skal skrive ned det første de kommer på, og ikke være kritiske til det de skriver. Etterpå vil vi nemlig velge ut de beste og nyttigste setningene, mens de setningene som ikke ble så vellykte ikke vil bli brukt. Deretter stiller jeg dem en rekke spørsmål som skal hjelpe dem med å gjenskape universet fra filmen. De får to-fem minutter til å svare på spørsmålene.
Spørsmålene
Spørsmålene må tilpasses filmen, men som regel velger jeg blant følgende spørsmål:
1) Beskriv stedet personen er på tegningen!
2) Beskriv hva personen ser!
3) Hva lukter det? Hva hører vi? Hvordan er stemningen?
4) Hva gjør hovedpersonen på tegningen?
5) Hva skjedde for litt siden?
6) Hva skjer etterpå?
7) Hva sier alle sammen på tegningen?
8) Hva tenker hovedpersonen?
9) Hva føler hovedpersonen? / Hvordan har han/hun det?
10) Prøv å formuler følelsene som en sammenligning: Han føler seg som om …. / Han føler seg som en ….
11) Forsøk å skrive noen andre sammenligninger (eller metaforer)
12) Hva vil hovedpersonen? Hva vil de andre på tegningen?
13) Hva slags spørsmål fikk filmen/scenen deg til å spørre om?
14) Hva tror du hovedpersonen ville ha svart?
Redigering
Etter den fasen av skriveverkstedet som handler om å produsere tekst, går vi over til å redigere teksten. Målet nå er å redusere elevenes tekst til fire gode linjer som passer inn i bildeboka. Det holder med fire.
For å få til dette, har jeg utviklet både en enkel og en avansert metode. Den avanserte metoden fungerer ikke optimalt før elevene blir vant til metoden og skjønner hvorfor de bør tenke slik. Fordelen med den er at jevnlig arbeid med denne lærer elevene å tenke dramaturgi. Vil du lese mer om den, må du laste ned bruksanvisningen.
Den enkle metoden beskriver jeg her: Gi bort arket ditt til en annen i klassen. La den andre streke under én setning som de mener er kjempegod og som bør være med i bildeboka. (Gir elevene innblikk i hvordan andre har skrevet; gir dem mulighet til å gi ros til hverandre). Deretter får du arket tilbake: Velg ut tre andre setninger som du vil ha med. Skriv disse fire setningene på et eget ark. Læreren skal godkjenne teksten til slutt.
(Læreren kan ta seg en runde og se på valgene som er gjort. Les gjerne gjennom "kladden". Der kan det finnes ypperlige setninger som ingen av elevene har sett. Læreren ser i tillegg på rettskriving og grammatikk og kan komme med gode forslag til omskrivninger/tillegg).
Abonner på:
Innlegg (Atom)