I barnehager er det nok bedre å jobbe med kjente eventyr enn med filmer, for at barna skal ha godt nok grep om fortellingen som de skal gjenskape.
Filmen i venstre kolonne ble laget ved Kongleveien barnehage, Nesodden. Den gjenforteller "De tre bukkene Bruse". Seks barn byttet på å lage filmen. Den viktigste lærdommen de tar med seg, er nok at nå vet de hvordan animasjonsfilmer blir laget. Det tas mange enkeltbilder, og så flytter figurene på seg når de blir vist som "film" etterpå. Og lyden legges på for seg selv.
Arbeidet med å animere er vanskelig å forstå for dem, så de blir litt for lite sjøldrevne til at jeg vil anbefale noe annet enn svært korte prosjekter.
Aller best vil det nok gå dersom ett barn jobber sammen med en voksen hele tiden, og at samarbeidet er slik at barnet hjelper den voksne, og ikke omvendt. Men slik gjorde ikke vi det. Her jobbet stort sett tre og tre barn sammen.
Dette prosjektet tok fire dager à 1-2 timer med forberedelser (lage figurer, male og klippe bakgrunner), to dager à 2 timer med filmopptak og en dag à 1 time med lydopptak. Og en liten kveld for prosjektlederen for å veve bilde og lyd godt sammen.
Barna syntes det var mye morsommere å se den ferdige filmen enn det var å lage den!
23.4.07
Lydeffekter
Elevene er i stand til å gjennomføre det aller meste av filmproduksjonen på egen hånd, bare de får litt veiledning. På filmen "Tempelriddernes hevn" er alle lydeffektene lagt inn av to av elevene, som satt alene med datamaskinen og et utvalg av lyder lastet ned (av meg) fra internett. Alt de trengte av instruksjon var en enkel demonstrasjon av hvordan jeg gikk fram når jeg selv gjorde det.
På samme måte kan elever legge inn filmene i Movie Maker, og selv administrere innspillingen av replikker. Dette har jeg riktignok bare gjort korte forsøk på, men det har fungert greit.
Det som aller mest hindrer full elev-selvstendighet i denne metoden er hjelpen elevene får til å begrense scenen de skal spille inn. Det vil si: Metoden lar bare elevene få jobbe med deler av hele fortellingen, og de øves ikke opp i å ta ansvar for hele filmen.
De første filmene elevene fikk lage i prosjektperioden ble innspilt med full elev-selvstendighet også her, om enn på negativt vis. De fikk da beskjed om å lage sin egen scene uten at verken de eller vi ville tenke mer på helheten som ble skapt. Målet var å legge mer vekt på elevenes tilfeldige valg av scene og opparbeidelse av animasjonskompetanse, enn på selve filmen som ble laget. Det visste seg, ikke overraskende, at filmene fungerte dårlig som helhetsinntrykk, når de forskjellige episodene som ble laget, ble spilt inn helt uten hensyn til den samlede filmfortellingen. Og det å vise fram filmene til andre, er såpass viktig i slike prosjekter, at det ikke er noe gøy å vise fram filmer som andre knapt skjønner seg, tror jeg.
Det er også påfallende hvor mye lettere det er å hjelpe elevene med å skape en liten fortelling når vi hele tiden sammenligner tegningene elevene har laget med fortellingen i originalfilmen, og i tillegg forklarer hva filmen deres vil kunne fortelle av dette dersom de holder seg til tegningene sine. Det blir da lettere for elevene å forstå hva de selv skal fortelle, og det går an å få dem til å ta hensyn til de delene av fortellingen som elevene før og etter dem kommer til å fortelle.
Jeg tror ikke elever har god nok kompetanse på fortellinger og overblikk nok til selv å kunne administrere utvelgelsen av scener. Lærerens egen fortellingskompetanse er viktig i denne sammenhengen, men denne kompetansen trenger ikke å være knyttet til film. Teater, dans, musikk, litteratur, bildekunst (ja, selv historie) formidler også fortellinger og erfaringer fra dette kan brukes når man veileder elevene. Men selvsagt, det er ingen ulempe å kunne mye om å fortelle med film.
20.4.07
Hvor klart holder barn fast bilder?
Onsdag 18. april holdt jeg et foredrag for Landslaget for medieundervisning, i forbindelse med årsmøtet deres, og da sa en av de tilstedeværende (Mai) at hun syntes det var fascinerende at barna, når de tegnet, brukte både høydeformat og breddeformat. Hun mente at voksne helt sikkert ville tegnet filmbilder i breddeformat, fordi filmruta jo er bredere enn den er høy. Er det da slik at barna ser bildene så tydelig for seg, at de ikke blir påvirket av formatet det er presentert i? Ikke vet jeg, men jeg skal titte gjennom en del av bildene fra barna for å finne ut mer av det.
For videregående og ungdomsskole?
En annen tilhører (Jan Arve) spurte om det gikk an å gjøre noe liknende for eldre elever. Han fikk lyst til å be sine elever på medielinja på videregående skole om å gjenskape et enkeltbilde fra filmen de har sett, og deretter bruke dette bildet som utgangspunkt for en rekonstruksjon av denne scenen - enten i form av et storyboard eller en kort film. Dette som en øvelse i visualisering, tror jeg han mente.
Hva med ungdomsskolen? Jeg tror ikke ungdomsskoleelever er særlig ivrige på å tegne, og man møter som animasjonslærer mye motstand her, straks man skal kreve at elevene skal være liksom-kreative. Animasjonsarbeid er vel på dette trinnet mest vellykket hos inspirerte enkeltelever. Men jeg tror det går an å gjøre noe som ligner. I stedet for å ta utgangspunkt i en film, kan man ta utgangspunkt i bøker der det er mange illustrasjoner. Elevene får da beskjed om å velge ut bilder som de skal lage film med utgangspunkt i. Jeg ser f.eks. for meg at elevene skal jobbe med 2. verdenskrig. De velger ut bilder av KZ-leire, fanger, Hitler, bombefly, Hiroshima, atomsoppen, ruinbyer... Og så lager de korte animasjoner for hvert tema, som så blir satt sammen som klassens 2. verdenskrig-film. Da kan de blande tegninger og animasjoner, bruke bildemanipulasjon og lyd fra forskjellige kilder.
Hva med ungdomsskolen? Jeg tror ikke ungdomsskoleelever er særlig ivrige på å tegne, og man møter som animasjonslærer mye motstand her, straks man skal kreve at elevene skal være liksom-kreative. Animasjonsarbeid er vel på dette trinnet mest vellykket hos inspirerte enkeltelever. Men jeg tror det går an å gjøre noe som ligner. I stedet for å ta utgangspunkt i en film, kan man ta utgangspunkt i bøker der det er mange illustrasjoner. Elevene får da beskjed om å velge ut bilder som de skal lage film med utgangspunkt i. Jeg ser f.eks. for meg at elevene skal jobbe med 2. verdenskrig. De velger ut bilder av KZ-leire, fanger, Hitler, bombefly, Hiroshima, atomsoppen, ruinbyer... Og så lager de korte animasjoner for hvert tema, som så blir satt sammen som klassens 2. verdenskrig-film. Da kan de blande tegninger og animasjoner, bruke bildemanipulasjon og lyd fra forskjellige kilder.
30.3.07
Grunnlag for mottakelse av filmprosjekter i Den kulturelle skolesekken
Det er alltid noe man ikke får sagt når man holder foredrag. På onsdagens presentasjon av "Fortellermaskinen" under Amandusfestivalen glemte jeg å fortelle alle innen Den kulturelle skolesekken at "Fortellermaskinen" kan bli et viktig grunnlag for mottakelsen av filmprosjekter i Den kulturelle skolesekken.
Hvis lærerne lar elevene få lage film av filmer de har sett, så vil alle filmskaper-besøk bli til viktige inspirasjonskilder for videre skaping av filmer. Elevene som kan lage film selv, møter nemlig filmskaperne med en helt annen holdning enn elever som ikke får laget film. De blir åpne for læring, for tips til egen filmskaping og for nye metoder å lage film med. Og viktigst: For læreren blir det lett å følge opp besøket, ved at hun tar i bruk kunnskap fra besøket neste gang klassen skal lage film.
Men dette krever selvsagt at elevene får lage film ofte. Og jeg mener at (noen av) elevene bør lage film hver gang de selv har sett en film i skolesammenheng.
Hvis lærerne lar elevene få lage film av filmer de har sett, så vil alle filmskaper-besøk bli til viktige inspirasjonskilder for videre skaping av filmer. Elevene som kan lage film selv, møter nemlig filmskaperne med en helt annen holdning enn elever som ikke får laget film. De blir åpne for læring, for tips til egen filmskaping og for nye metoder å lage film med. Og viktigst: For læreren blir det lett å følge opp besøket, ved at hun tar i bruk kunnskap fra besøket neste gang klassen skal lage film.
Men dette krever selvsagt at elevene får lage film ofte. Og jeg mener at (noen av) elevene bør lage film hver gang de selv har sett en film i skolesammenheng.
Fire inspirasjonskilder
Onsdag 28. februar presenterte jeg "Fortellermaskinen" på et Film i sekken-seminar under Amandusfestivalen på Lillehammer. Da nevnte jeg fire inspirasjonskilder for prosjektet - og jeg tenkte jeg kunne nevne dem her også:
Den første er forfatteren Gro Dahle: Hun har gjort meg oppmerksom på at det er viktig å ha gode rutiner for å la fantasien jobbe fritt. Ved å la elevene løse oppgaver som er små, uten mål og som krever konsentrasjon om sansning, så blir elevene i stand til å skrive tekster som de også overrasker seg selv med.
Første stadie i et bok-prosjekt, slik som jeg driver med, er derfor å ha en times skriving, der elevene skriver uten tanke på det ferdige produktet; og deretter en liten halvtime der elevene leser gjennom det de har skrevet og velger ut det de liker best før de bearbeider dette til ferdig tekst.
Den andre er filmpedagogen Erling Ericsson. Han viste meg hvordan han gjennomfører filmverksteder med animasjonsboksen og la da stor vekt på at film er et språk som barna raskt lærer seg å snakke, bare de får sjansen til det. Derfor skal ikke filmpedagogen instruere barna, men nøye seg med å gi dem redskapene og la dem selv få utforske mulighetene.
Dette er selvsagt vanskelig å gjennomføre - ofte må jeg forlate rommet der elevene animerer, fordi det klør i fingrene mine etter å hjelpe dem. Men slik hjelp er ofte ødeleggende - i stedet for å finne løsninger selv, blir de uselvstendige og usikre. Jeg forsøker derfor å tenke at det viktigste er at elevene får muligheten til å lage flere filmer, for da får de sjansen til å lære av sine egne erfaringer. Det er trolig også først når de begynner å se på seg selv som filmskapere at de begynner å lære av andre elever og av filmer de ser.
Den tredje er filmteoretikeren David Bordwell, som gjorde meg oppmerksom på at filmer ikke blir fortalt. Filmer presenterer bare forskjellig type visuell og lydlig informasjon som det er opp til tilskueren å sette sammen til en fortelling. Under en kinoforestilling sitter altså tilskueren med all sin kompetanse om fortellinger og forsøker å få alle bitene til å passe inn. Det er for eksempel derfor sjanger spiller så stor rolle i filmen - den er nesten som en bruksanvisning for oss i det vi setter oss ned i mørket og skal gå i gang med å fortelle filmen.
Å kunne (gjen-)fortelle en film er en slags kunst, som man selvsagt blir bedre og bedre til. Barn er midt oppe i innlæringa av dette og er derfor årvåkent til stede, mens voksne ofte kan det så godt at vi av og til blir sløve filmtittere. Det morsomste med metoden "Fortellermaskinen" er å oppdage for noen eksperter elevene er på filmen de har sett. De kan alle replikker, husker hele handlingsforløpet, og til og med fargen karakterene i filmen hadde på klærne.
Den fjerde er norsklektoren Sylvi Penne, som i en artikkel i Årbok for litteratur for barn og unge, la fram teorier om hvordan barn leser bøker. Der skiller hun mellom tre faser.
Barnehagebarn er opptatt av identifikasjon med helter i fortellingene (litt sånn som små barn også trenger trygge foreldre å støtte seg til og ha full tillit til).
Barneskolebarn er opptatt av intriger og fortellinger, av hva som skjer (litt sånn som barn bruker fortellinger for å forklare hva som har skjedd i livet deres - de klarer sjelden å forklare hvorfor de gjorde noe, men kan godt fortelle hva de gjorde - jeg tror at fortellinger er selve logikken barn bruker for å forstå livet rundt seg).
Ungdomsskoleelever begynner å bli interessert i psykologiske problemstillinger (akkurat som de begynner å fundere på hvem de selv er og om de kan bli annerledes).
Det som gjorde teoriene hennes viktige for meg, var dette at barneskolebarn er rettet mot fortellinger. Hvorfor da ikke bruke film mer i undervisningen, når dette er det mediet som best trener opp barna i fortellingens kunst?
Er det forresten sant at film er det beste middelet for å trene opp barn i fortellingens kunst? Er ikke bøker bedre? Nei, tror jeg. Vi kjenner alle motforestillingen mot film: Boka får oss til å skape våre egne bilder, mens filmen gir oss ferdige bilder. Og det tror jeg er rett. Men det er ofte oversett at film får oss til å skape våre egne fortellinger, mens bøker gir oss ferdige fortellinger. Så kan man diskutere om bildeskaping eller fortellingskompetanse er viktigst.
Den første er forfatteren Gro Dahle: Hun har gjort meg oppmerksom på at det er viktig å ha gode rutiner for å la fantasien jobbe fritt. Ved å la elevene løse oppgaver som er små, uten mål og som krever konsentrasjon om sansning, så blir elevene i stand til å skrive tekster som de også overrasker seg selv med.
Første stadie i et bok-prosjekt, slik som jeg driver med, er derfor å ha en times skriving, der elevene skriver uten tanke på det ferdige produktet; og deretter en liten halvtime der elevene leser gjennom det de har skrevet og velger ut det de liker best før de bearbeider dette til ferdig tekst.
Den andre er filmpedagogen Erling Ericsson. Han viste meg hvordan han gjennomfører filmverksteder med animasjonsboksen og la da stor vekt på at film er et språk som barna raskt lærer seg å snakke, bare de får sjansen til det. Derfor skal ikke filmpedagogen instruere barna, men nøye seg med å gi dem redskapene og la dem selv få utforske mulighetene.
Dette er selvsagt vanskelig å gjennomføre - ofte må jeg forlate rommet der elevene animerer, fordi det klør i fingrene mine etter å hjelpe dem. Men slik hjelp er ofte ødeleggende - i stedet for å finne løsninger selv, blir de uselvstendige og usikre. Jeg forsøker derfor å tenke at det viktigste er at elevene får muligheten til å lage flere filmer, for da får de sjansen til å lære av sine egne erfaringer. Det er trolig også først når de begynner å se på seg selv som filmskapere at de begynner å lære av andre elever og av filmer de ser.
Den tredje er filmteoretikeren David Bordwell, som gjorde meg oppmerksom på at filmer ikke blir fortalt. Filmer presenterer bare forskjellig type visuell og lydlig informasjon som det er opp til tilskueren å sette sammen til en fortelling. Under en kinoforestilling sitter altså tilskueren med all sin kompetanse om fortellinger og forsøker å få alle bitene til å passe inn. Det er for eksempel derfor sjanger spiller så stor rolle i filmen - den er nesten som en bruksanvisning for oss i det vi setter oss ned i mørket og skal gå i gang med å fortelle filmen.
Å kunne (gjen-)fortelle en film er en slags kunst, som man selvsagt blir bedre og bedre til. Barn er midt oppe i innlæringa av dette og er derfor årvåkent til stede, mens voksne ofte kan det så godt at vi av og til blir sløve filmtittere. Det morsomste med metoden "Fortellermaskinen" er å oppdage for noen eksperter elevene er på filmen de har sett. De kan alle replikker, husker hele handlingsforløpet, og til og med fargen karakterene i filmen hadde på klærne.
Den fjerde er norsklektoren Sylvi Penne, som i en artikkel i Årbok for litteratur for barn og unge, la fram teorier om hvordan barn leser bøker. Der skiller hun mellom tre faser.
Barnehagebarn er opptatt av identifikasjon med helter i fortellingene (litt sånn som små barn også trenger trygge foreldre å støtte seg til og ha full tillit til).
Barneskolebarn er opptatt av intriger og fortellinger, av hva som skjer (litt sånn som barn bruker fortellinger for å forklare hva som har skjedd i livet deres - de klarer sjelden å forklare hvorfor de gjorde noe, men kan godt fortelle hva de gjorde - jeg tror at fortellinger er selve logikken barn bruker for å forstå livet rundt seg).
Ungdomsskoleelever begynner å bli interessert i psykologiske problemstillinger (akkurat som de begynner å fundere på hvem de selv er og om de kan bli annerledes).
Det som gjorde teoriene hennes viktige for meg, var dette at barneskolebarn er rettet mot fortellinger. Hvorfor da ikke bruke film mer i undervisningen, når dette er det mediet som best trener opp barna i fortellingens kunst?
Er det forresten sant at film er det beste middelet for å trene opp barn i fortellingens kunst? Er ikke bøker bedre? Nei, tror jeg. Vi kjenner alle motforestillingen mot film: Boka får oss til å skape våre egne bilder, mens filmen gir oss ferdige bilder. Og det tror jeg er rett. Men det er ofte oversett at film får oss til å skape våre egne fortellinger, mens bøker gir oss ferdige fortellinger. Så kan man diskutere om bildeskaping eller fortellingskompetanse er viktigst.
15.3.07
Utstyr
I pilotprosjektperioden har vi brukt følgende utstyr:
2 PCer med programmene Windows Movie Maker og Stop Motion Pro (Education)
2 Animasjonsbokser
2 Digitale videokameraer
Tegneark
Papp til å lage bakgrunner og cut out-figuer med
Saks, penner, blyanter, fargestifter, vannmaling
Plastelina i forskjellige farger til å lage figurer med
DV-tape og innspillingsDVD til å lagre filmene på, for redigering og visning
Skoletavla til å planlegge filminnspillingen på
Vi har brukt 2 PC/bokser/kameraer for å rekke å lage en film på 3-6 minutter i løpet av en uke med 12-15 elever i aktivitet. Det går fint med bare 1 PC/boks/kamera også, men da må antall elever eller varigheten på prosjektet tilpasses arbeidsforholdene.
2 PCer med programmene Windows Movie Maker og Stop Motion Pro (Education)
2 Animasjonsbokser
2 Digitale videokameraer
Tegneark
Papp til å lage bakgrunner og cut out-figuer med
Saks, penner, blyanter, fargestifter, vannmaling
Plastelina i forskjellige farger til å lage figurer med
DV-tape og innspillingsDVD til å lagre filmene på, for redigering og visning
Skoletavla til å planlegge filminnspillingen på
Vi har brukt 2 PC/bokser/kameraer for å rekke å lage en film på 3-6 minutter i løpet av en uke med 12-15 elever i aktivitet. Det går fint med bare 1 PC/boks/kamera også, men da må antall elever eller varigheten på prosjektet tilpasses arbeidsforholdene.
Planlegging og timeplan
Verkstedene gjennomføres i løpet av uke. En vanlig timeplan ser slik ut:
Mandag:
Kl 10-12 Vi ser film
Kl 13 Alle tegner en tegning hver.
Tirsdag:
Kl 9 Filmgruppa setter opp tegningene som storyboards på tavlen. Vi diskuterere hvilke scener som skal være med i filmen vår, og skriver opp alle figurene og bakgrunnene som må lages. Så fordeles jobber og elevene blir delt inn i grupper på 2 eller 3 elever hver. Alle elevene får normalt sett lage en figur, som også kommer til å bli brukt av andre. Bakgrunnene blir satt bort til gruppene som trenger dem i scenene de skal lage.
Kl 1030-1215 Skrivegruppa gjennomfører skriveverkstedet.
Kl 1030-1215 Filmgruppa bruker dagen på å lage figurer og bakgrunner.
Kl 1245-1330 Noen av filmskaperne begynner å skrive ned et enkelt manus med handling og replikker.
Kl 1245-1330 De som har deltatt i skrivegruppa begynner å skrive inn setningene sine på data.
Onsdag:
Kl 9-1330 Elevene gjør ferdig figurer, bakgrunner og manus. De begynner å filme. Elevene bruker gjennomsnittlig 1 time på å filme scenen sin. Noen er raske, andre er svært nøyaktige. Elevene som venter på tur til å filme eller er ferdig med filmen sin kan enten gjøre annet skolearbeid eller begynne med å forberede lydinnspilling og innspilling av fortekster.
Torsdag:
Kl 9-1330 Samme som onsdag.
Etter at filminnspillingen er ferdig må læreren (evt. med hjelp av ivrige elever) overføre scenene fra Stop Motion til Windows Movie Maker for lydpålegging neste dag.
Fredag:
Kl 9-1030 Innspilling av replikker.
Kl 1030-1200 Innspilling av lydeffekter.
Visning:
Enten på fredag eller mandag neste uke, avhengig av hvordan arbeidsgangen har forløpt.
Mandag:
Kl 10-12 Vi ser film
Kl 13 Alle tegner en tegning hver.
Tirsdag:
Kl 9 Filmgruppa setter opp tegningene som storyboards på tavlen. Vi diskuterere hvilke scener som skal være med i filmen vår, og skriver opp alle figurene og bakgrunnene som må lages. Så fordeles jobber og elevene blir delt inn i grupper på 2 eller 3 elever hver. Alle elevene får normalt sett lage en figur, som også kommer til å bli brukt av andre. Bakgrunnene blir satt bort til gruppene som trenger dem i scenene de skal lage.
Kl 1030-1215 Skrivegruppa gjennomfører skriveverkstedet.
Kl 1030-1215 Filmgruppa bruker dagen på å lage figurer og bakgrunner.
Kl 1245-1330 Noen av filmskaperne begynner å skrive ned et enkelt manus med handling og replikker.
Kl 1245-1330 De som har deltatt i skrivegruppa begynner å skrive inn setningene sine på data.
Onsdag:
Kl 9-1330 Elevene gjør ferdig figurer, bakgrunner og manus. De begynner å filme. Elevene bruker gjennomsnittlig 1 time på å filme scenen sin. Noen er raske, andre er svært nøyaktige. Elevene som venter på tur til å filme eller er ferdig med filmen sin kan enten gjøre annet skolearbeid eller begynne med å forberede lydinnspilling og innspilling av fortekster.
Torsdag:
Kl 9-1330 Samme som onsdag.
Etter at filminnspillingen er ferdig må læreren (evt. med hjelp av ivrige elever) overføre scenene fra Stop Motion til Windows Movie Maker for lydpålegging neste dag.
Fredag:
Kl 9-1030 Innspilling av replikker.
Kl 1030-1200 Innspilling av lydeffekter.
Visning:
Enten på fredag eller mandag neste uke, avhengig av hvordan arbeidsgangen har forløpt.
18.2.07
Bildebøker / Skriveverksted
Hver uke gjennomføres både et filmverksted og et skriveverksted. I skriveverkstedet legges det vekt på at elevene skal lære seg å gjenskape et fiksjonsunivers.
Akkurat som med filmverksted tar vi utgangspunkt i elevenes opplevelse av filmen de har sett. Alle tegner hver sin tegning fra filmen før skriveverkstedet starter.
Skriveverkstedet begynner med en kort innledning om at vi skal lage en bildebok hvor tegningene skal være med. For å lage en bildebok trenger vi også å skrive litt til hver tegning, og vi bruker en metode som går ut på at elevene får enkle oppgaver der de skal skrive fritt det som faller dem inn, før de til slutt går igjennom det som de har skrevet og velger ut de beste setningene.
Oppgavene som de får, kan være:
"Hva hører du på tegningen din?" / "Hva lukter det på tegningen din?"
"Hva skjer på tegningen din?" / "Hva vil skje om 1 minutt?"
"Hva tenker personene på?" / "Hva vil de?" / "Hva føler de?" / "Hva er de redde for?" / "Hva liker de?"
"Hvordan vil du beskrive personene på tegningen din?" / "Hva vil du spørre dem om?"
"Hvordan er været?" / "Hvordan ser bygningene ut?" / Hvordan ser naturen ut?"
Læreren kan også legge inn andre typer spørsmål, gjerne ut fra hva man jobber med i norskundervisningen. Jeg liker å legge inn poetiske vendinger som: Fyll ut resten av denne setningen - "Det var som om ...."
Alle spørsmålene må besvares på kort tid. 1-3 minutter holder, for det er meningen at elevene skal skrive det første og beste som faller dem inn. Alle oppgavene er baserte på tegningene som elevene har laget.
Etterpå ser elevene over setningene sine - og bytter gjerne ark også, slik at de kan få innspill fra andre ("Finn en god setning som du synes burde inn i boka!"). De skal til slutt velge ut 4 setninger som de vil ha med i bildeboka. Slik lærer de seg også opp til å kladde fritt, og deretter vurdere og finne ut hva som holder mål.
For at det skal bli variasjon i typen setninger som velges ut, kan det ofte være til hjelp om læreren sier at de skal ha en setning som handler om lukt, lyd, bygninger, vær eller natur (ytre forhold), en som handler om hva som skjer (handling), en som handler om hva personene tenker, føler eller vil (personskildring), og en annen fritt valgt setning.
Alle bildebøkene som er blitt laget, blir lagt ut som PDF-filer som kan lastes ned ved å klikke på lenkene til venstre.
12.1.07
Se filmene som ble laget i løpet av høsten 2006
I løpet av høsten ble det laget til sammen 8 filmer ved de to forsøksskolene Gamlebyen og Seterbråten ved hjelp av metoden "Fortellermaskinen". Klikk på linkene til høyre for å se filmene på YouTube.
11.1.07
Hvordan gjennomføres Fortellermaskinen?
Fortellermaskinen består av følgende elementer
1) Se først en film.
2) Be hver deltaker tegne en scene fra filmen. Det kan være hva som helst, gjerne det de husker aller best fra filmen.
3) Få deltakerne til å sortere tegningene sine, gjerne i samme rekkefølge som scenene var i filmen.
Skal man lage animasjonsfilm, fortsetter man slik:
4) Tegningene utgjør et storyboard. La nå elevene lage alle figurer, rekvisitter og bakgrunner som trengs for å filme den handlingen som tegningen er en del av. La gjerne elever som har tegnet scener som hører sammen, jobbe sammen.
5) La deretter elevene få spille inn scenen sin som en animasjonsfilm. Her kan en animasjonsboks være et nyttig verktøy. Og det samme kan et animasjonsprogram som StopMotion være. Jeg bruker begge disse.
6) Sett sammen alle elevenes filmer til en sammenhengende film i et redigeringsprogram. Vi har brukt Windows Movie Maker.
7) La elevene få forskjellige roller og spill inn lyden i samme redigeringsprogram. La gjerne noen lage musikk også. Filmen er ferdig.
Skal man lage en bildebok, fortsetter man slik:
4) Gjennomfør et skriveverksted der du ber elevene om å gjenskape filmens univers gjennom å gi dem enkle oppgaver. Oppgavene kan være: Hvordan ser personene på tegningen din ut? Hva gjør personene? Hva vil personene? Hvordan har de det? Hva føler de? Hva tenker de på? Hva sier de? Hvilke lyder ville du kunne hørt? Hvilken lukt? Hva skjer om ett minutt?
Og man kan gjerne introdusere noen språklige virkemidler: Fullfør setningen "Det var som om ... " slik at den passer til tegningen din. Eller "Ingen visste ...." Eller formler som: "Det var bra at ...., men dumt at ...." Alt er tillatt, og en god lærer kan her introdusere elever for nye måter å skrive setninger på.
5) Få elevene til å velge ut 4 setninger som de gjerne vil ha med i bildeboken. Elevene kan gjerne hjelpe hverandre hvis de er trente lesere, eller læreren kan si at man skal velge ut 1 setning om hovedpersonen, 1 setning om lyd eller lukt, 1 replikk eller "Det var som..." og 1 setning om hva som skjer eller kommer til å skje.
6) Skriv tekstene på et A4-ark, enten for hånd eller med maskin, og lim inn tegningen over. Sett dem i den rekkefølgen som ble bestemt i 3). Dermed har du en bildebok med elevenes egne tegninger og egne ord - men med handling som minner om filmen.
Hvor lang tid tar det?
Dere klarer å lage en film på ei uke. Men da må det settes av minst 4 skoletimer hver dag. Og læreren må regne med å bruke et par timer etter skoleslutt for å tilrettelegge for neste dags arbeid de 2 siste dagene.
Selve skriveverkstedet tar maksimalt 2 skoletimer. I tillegg må en regne med 1 time eller 2 for selve bokproduksjonen (skrive inn på maskin, lime på tegningene, sette sammen sidene).
1) Se først en film.
2) Be hver deltaker tegne en scene fra filmen. Det kan være hva som helst, gjerne det de husker aller best fra filmen.
3) Få deltakerne til å sortere tegningene sine, gjerne i samme rekkefølge som scenene var i filmen.
Skal man lage animasjonsfilm, fortsetter man slik:
4) Tegningene utgjør et storyboard. La nå elevene lage alle figurer, rekvisitter og bakgrunner som trengs for å filme den handlingen som tegningen er en del av. La gjerne elever som har tegnet scener som hører sammen, jobbe sammen.
5) La deretter elevene få spille inn scenen sin som en animasjonsfilm. Her kan en animasjonsboks være et nyttig verktøy. Og det samme kan et animasjonsprogram som StopMotion være. Jeg bruker begge disse.
6) Sett sammen alle elevenes filmer til en sammenhengende film i et redigeringsprogram. Vi har brukt Windows Movie Maker.
7) La elevene få forskjellige roller og spill inn lyden i samme redigeringsprogram. La gjerne noen lage musikk også. Filmen er ferdig.
Skal man lage en bildebok, fortsetter man slik:
4) Gjennomfør et skriveverksted der du ber elevene om å gjenskape filmens univers gjennom å gi dem enkle oppgaver. Oppgavene kan være: Hvordan ser personene på tegningen din ut? Hva gjør personene? Hva vil personene? Hvordan har de det? Hva føler de? Hva tenker de på? Hva sier de? Hvilke lyder ville du kunne hørt? Hvilken lukt? Hva skjer om ett minutt?
Og man kan gjerne introdusere noen språklige virkemidler: Fullfør setningen "Det var som om ... " slik at den passer til tegningen din. Eller "Ingen visste ...." Eller formler som: "Det var bra at ...., men dumt at ...." Alt er tillatt, og en god lærer kan her introdusere elever for nye måter å skrive setninger på.
5) Få elevene til å velge ut 4 setninger som de gjerne vil ha med i bildeboken. Elevene kan gjerne hjelpe hverandre hvis de er trente lesere, eller læreren kan si at man skal velge ut 1 setning om hovedpersonen, 1 setning om lyd eller lukt, 1 replikk eller "Det var som..." og 1 setning om hva som skjer eller kommer til å skje.
6) Skriv tekstene på et A4-ark, enten for hånd eller med maskin, og lim inn tegningen over. Sett dem i den rekkefølgen som ble bestemt i 3). Dermed har du en bildebok med elevenes egne tegninger og egne ord - men med handling som minner om filmen.
Hvor lang tid tar det?
Dere klarer å lage en film på ei uke. Men da må det settes av minst 4 skoletimer hver dag. Og læreren må regne med å bruke et par timer etter skoleslutt for å tilrettelegge for neste dags arbeid de 2 siste dagene.
Selve skriveverkstedet tar maksimalt 2 skoletimer. I tillegg må en regne med 1 time eller 2 for selve bokproduksjonen (skrive inn på maskin, lime på tegningene, sette sammen sidene).
Hva er Fortellermaskinen?
Fortellermaskinen er en metode for å jobbe med filmopplevelser i klasserommet. Det er en metode for å skape enkle animasjonsfilmer og for å lage korte bildebøker.
Metoden tar utgangspunkt i spillefilmer, og det skyldes to grunner. For det første er film en helt spesiell type fortelling. Det er ikke filmskaperne som forteller, men publikum. Filmskaperne setter bare bilder og lyder i rekkefølge, mens det er tilskueren som pusler sammen all informasjonen til en fortelling. Det betyr at alle som ser film sitter og forteller filmen oppe i hodet sitt. Etterhvert som vi blir godt vante med å se film, legger vi ikke merke til det lenger. Ja, unntatt da om en film er skikkelig rar. Da tar vi det enten som en utfordring, eller skyver den fra oss som "uforståelig". Men barn er midt inne i det å lære seg å forstå filmer, og de er ivrige etter både å forstå dem og gjenfortelle dem.
Dette er den andre grunnen. Nettopp barn i grunnskolealder (10-13 år) oppildnes av intriger og måten ting er fortalt på. Dette er ikke nødvendigvis fordi de er spesielt interesserte i det, som om det var en hobby. Det er mye mer allment enn det. Jeg tror barn har en trang etter å skjønne det som foregår i verden - og i denne alderen møter de uforvarende en hel rekke utfordringer fra aviser, blader, internett, bøker, filmer, tv og ikke minst andre mennesker. Uten å delta i ungdoms- eller voksenverdenen, er de plutselig like ved og titter inn. Fra barndommen har de hørt eventyr og brynt seg på enkle fortellinger, og når de selv skal skjønne noe er det ikke bare logikk de bruker, men vel så mye fortellinger. Derfor har også de mediene som selv formidler gjennom fortellinger en fordel i kommunikasjonen med barn. En av grunnene til det er alle formlene som brukes om igjen og om igjen, og som barn raskt fanger opp. Disse formlene danner grunnlaget for å forstå nye fortellinger, og gradvis øker kompetansen deres. Filmen spiller mer opp til dette enn noe annet medie. Den benytter seg i stor grad av formler - og ikke minst viktig, den lar barna være aktive gjennom at de må gjenfortelle oppe i hodene sine for å forstå.
Vinteren 2005/2006 fikk jeg støtte fra Medietilsynet, Den kulturelle skolesekken, Norsk filminstitutt og FILM&KINO for å gjennomføre et pilotprosjekt. Gamlebyen skole og Seterbråten skole meldte seg som interesserte i å være med, og i skoleåret 2006/2007 prøves metoden ut på disse to skolene.
Metoden tar utgangspunkt i spillefilmer, og det skyldes to grunner. For det første er film en helt spesiell type fortelling. Det er ikke filmskaperne som forteller, men publikum. Filmskaperne setter bare bilder og lyder i rekkefølge, mens det er tilskueren som pusler sammen all informasjonen til en fortelling. Det betyr at alle som ser film sitter og forteller filmen oppe i hodet sitt. Etterhvert som vi blir godt vante med å se film, legger vi ikke merke til det lenger. Ja, unntatt da om en film er skikkelig rar. Da tar vi det enten som en utfordring, eller skyver den fra oss som "uforståelig". Men barn er midt inne i det å lære seg å forstå filmer, og de er ivrige etter både å forstå dem og gjenfortelle dem.
Dette er den andre grunnen. Nettopp barn i grunnskolealder (10-13 år) oppildnes av intriger og måten ting er fortalt på. Dette er ikke nødvendigvis fordi de er spesielt interesserte i det, som om det var en hobby. Det er mye mer allment enn det. Jeg tror barn har en trang etter å skjønne det som foregår i verden - og i denne alderen møter de uforvarende en hel rekke utfordringer fra aviser, blader, internett, bøker, filmer, tv og ikke minst andre mennesker. Uten å delta i ungdoms- eller voksenverdenen, er de plutselig like ved og titter inn. Fra barndommen har de hørt eventyr og brynt seg på enkle fortellinger, og når de selv skal skjønne noe er det ikke bare logikk de bruker, men vel så mye fortellinger. Derfor har også de mediene som selv formidler gjennom fortellinger en fordel i kommunikasjonen med barn. En av grunnene til det er alle formlene som brukes om igjen og om igjen, og som barn raskt fanger opp. Disse formlene danner grunnlaget for å forstå nye fortellinger, og gradvis øker kompetansen deres. Filmen spiller mer opp til dette enn noe annet medie. Den benytter seg i stor grad av formler - og ikke minst viktig, den lar barna være aktive gjennom at de må gjenfortelle oppe i hodene sine for å forstå.
Vinteren 2005/2006 fikk jeg støtte fra Medietilsynet, Den kulturelle skolesekken, Norsk filminstitutt og FILM&KINO for å gjennomføre et pilotprosjekt. Gamlebyen skole og Seterbråten skole meldte seg som interesserte i å være med, og i skoleåret 2006/2007 prøves metoden ut på disse to skolene.
Abonner på:
Innlegg (Atom)