Elevene er i stand til å gjennomføre det aller meste av filmproduksjonen på egen hånd, bare de får litt veiledning. På filmen "Tempelriddernes hevn" er alle lydeffektene lagt inn av to av elevene, som satt alene med datamaskinen og et utvalg av lyder lastet ned (av meg) fra internett. Alt de trengte av instruksjon var en enkel demonstrasjon av hvordan jeg gikk fram når jeg selv gjorde det.
På samme måte kan elever legge inn filmene i Movie Maker, og selv administrere innspillingen av replikker. Dette har jeg riktignok bare gjort korte forsøk på, men det har fungert greit.
Det som aller mest hindrer full elev-selvstendighet i denne metoden er hjelpen elevene får til å begrense scenen de skal spille inn. Det vil si: Metoden lar bare elevene få jobbe med deler av hele fortellingen, og de øves ikke opp i å ta ansvar for hele filmen.
De første filmene elevene fikk lage i prosjektperioden ble innspilt med full elev-selvstendighet også her, om enn på negativt vis. De fikk da beskjed om å lage sin egen scene uten at verken de eller vi ville tenke mer på helheten som ble skapt. Målet var å legge mer vekt på elevenes tilfeldige valg av scene og opparbeidelse av animasjonskompetanse, enn på selve filmen som ble laget. Det visste seg, ikke overraskende, at filmene fungerte dårlig som helhetsinntrykk, når de forskjellige episodene som ble laget, ble spilt inn helt uten hensyn til den samlede filmfortellingen. Og det å vise fram filmene til andre, er såpass viktig i slike prosjekter, at det ikke er noe gøy å vise fram filmer som andre knapt skjønner seg, tror jeg.
Det er også påfallende hvor mye lettere det er å hjelpe elevene med å skape en liten fortelling når vi hele tiden sammenligner tegningene elevene har laget med fortellingen i originalfilmen, og i tillegg forklarer hva filmen deres vil kunne fortelle av dette dersom de holder seg til tegningene sine. Det blir da lettere for elevene å forstå hva de selv skal fortelle, og det går an å få dem til å ta hensyn til de delene av fortellingen som elevene før og etter dem kommer til å fortelle.
Jeg tror ikke elever har god nok kompetanse på fortellinger og overblikk nok til selv å kunne administrere utvelgelsen av scener. Lærerens egen fortellingskompetanse er viktig i denne sammenhengen, men denne kompetansen trenger ikke å være knyttet til film. Teater, dans, musikk, litteratur, bildekunst (ja, selv historie) formidler også fortellinger og erfaringer fra dette kan brukes når man veileder elevene. Men selvsagt, det er ingen ulempe å kunne mye om å fortelle med film.
