Det er alltid noe man ikke får sagt når man holder foredrag. På onsdagens presentasjon av "Fortellermaskinen" under Amandusfestivalen glemte jeg å fortelle alle innen Den kulturelle skolesekken at "Fortellermaskinen" kan bli et viktig grunnlag for mottakelsen av filmprosjekter i Den kulturelle skolesekken.
Hvis lærerne lar elevene få lage film av filmer de har sett, så vil alle filmskaper-besøk bli til viktige inspirasjonskilder for videre skaping av filmer. Elevene som kan lage film selv, møter nemlig filmskaperne med en helt annen holdning enn elever som ikke får laget film. De blir åpne for læring, for tips til egen filmskaping og for nye metoder å lage film med. Og viktigst: For læreren blir det lett å følge opp besøket, ved at hun tar i bruk kunnskap fra besøket neste gang klassen skal lage film.
Men dette krever selvsagt at elevene får lage film ofte. Og jeg mener at (noen av) elevene bør lage film hver gang de selv har sett en film i skolesammenheng.
30.3.07
Fire inspirasjonskilder
Onsdag 28. februar presenterte jeg "Fortellermaskinen" på et Film i sekken-seminar under Amandusfestivalen på Lillehammer. Da nevnte jeg fire inspirasjonskilder for prosjektet - og jeg tenkte jeg kunne nevne dem her også:
Den første er forfatteren Gro Dahle: Hun har gjort meg oppmerksom på at det er viktig å ha gode rutiner for å la fantasien jobbe fritt. Ved å la elevene løse oppgaver som er små, uten mål og som krever konsentrasjon om sansning, så blir elevene i stand til å skrive tekster som de også overrasker seg selv med.
Første stadie i et bok-prosjekt, slik som jeg driver med, er derfor å ha en times skriving, der elevene skriver uten tanke på det ferdige produktet; og deretter en liten halvtime der elevene leser gjennom det de har skrevet og velger ut det de liker best før de bearbeider dette til ferdig tekst.
Den andre er filmpedagogen Erling Ericsson. Han viste meg hvordan han gjennomfører filmverksteder med animasjonsboksen og la da stor vekt på at film er et språk som barna raskt lærer seg å snakke, bare de får sjansen til det. Derfor skal ikke filmpedagogen instruere barna, men nøye seg med å gi dem redskapene og la dem selv få utforske mulighetene.
Dette er selvsagt vanskelig å gjennomføre - ofte må jeg forlate rommet der elevene animerer, fordi det klør i fingrene mine etter å hjelpe dem. Men slik hjelp er ofte ødeleggende - i stedet for å finne løsninger selv, blir de uselvstendige og usikre. Jeg forsøker derfor å tenke at det viktigste er at elevene får muligheten til å lage flere filmer, for da får de sjansen til å lære av sine egne erfaringer. Det er trolig også først når de begynner å se på seg selv som filmskapere at de begynner å lære av andre elever og av filmer de ser.
Den tredje er filmteoretikeren David Bordwell, som gjorde meg oppmerksom på at filmer ikke blir fortalt. Filmer presenterer bare forskjellig type visuell og lydlig informasjon som det er opp til tilskueren å sette sammen til en fortelling. Under en kinoforestilling sitter altså tilskueren med all sin kompetanse om fortellinger og forsøker å få alle bitene til å passe inn. Det er for eksempel derfor sjanger spiller så stor rolle i filmen - den er nesten som en bruksanvisning for oss i det vi setter oss ned i mørket og skal gå i gang med å fortelle filmen.
Å kunne (gjen-)fortelle en film er en slags kunst, som man selvsagt blir bedre og bedre til. Barn er midt oppe i innlæringa av dette og er derfor årvåkent til stede, mens voksne ofte kan det så godt at vi av og til blir sløve filmtittere. Det morsomste med metoden "Fortellermaskinen" er å oppdage for noen eksperter elevene er på filmen de har sett. De kan alle replikker, husker hele handlingsforløpet, og til og med fargen karakterene i filmen hadde på klærne.
Den fjerde er norsklektoren Sylvi Penne, som i en artikkel i Årbok for litteratur for barn og unge, la fram teorier om hvordan barn leser bøker. Der skiller hun mellom tre faser.
Barnehagebarn er opptatt av identifikasjon med helter i fortellingene (litt sånn som små barn også trenger trygge foreldre å støtte seg til og ha full tillit til).
Barneskolebarn er opptatt av intriger og fortellinger, av hva som skjer (litt sånn som barn bruker fortellinger for å forklare hva som har skjedd i livet deres - de klarer sjelden å forklare hvorfor de gjorde noe, men kan godt fortelle hva de gjorde - jeg tror at fortellinger er selve logikken barn bruker for å forstå livet rundt seg).
Ungdomsskoleelever begynner å bli interessert i psykologiske problemstillinger (akkurat som de begynner å fundere på hvem de selv er og om de kan bli annerledes).
Det som gjorde teoriene hennes viktige for meg, var dette at barneskolebarn er rettet mot fortellinger. Hvorfor da ikke bruke film mer i undervisningen, når dette er det mediet som best trener opp barna i fortellingens kunst?
Er det forresten sant at film er det beste middelet for å trene opp barn i fortellingens kunst? Er ikke bøker bedre? Nei, tror jeg. Vi kjenner alle motforestillingen mot film: Boka får oss til å skape våre egne bilder, mens filmen gir oss ferdige bilder. Og det tror jeg er rett. Men det er ofte oversett at film får oss til å skape våre egne fortellinger, mens bøker gir oss ferdige fortellinger. Så kan man diskutere om bildeskaping eller fortellingskompetanse er viktigst.
Den første er forfatteren Gro Dahle: Hun har gjort meg oppmerksom på at det er viktig å ha gode rutiner for å la fantasien jobbe fritt. Ved å la elevene løse oppgaver som er små, uten mål og som krever konsentrasjon om sansning, så blir elevene i stand til å skrive tekster som de også overrasker seg selv med.
Første stadie i et bok-prosjekt, slik som jeg driver med, er derfor å ha en times skriving, der elevene skriver uten tanke på det ferdige produktet; og deretter en liten halvtime der elevene leser gjennom det de har skrevet og velger ut det de liker best før de bearbeider dette til ferdig tekst.
Den andre er filmpedagogen Erling Ericsson. Han viste meg hvordan han gjennomfører filmverksteder med animasjonsboksen og la da stor vekt på at film er et språk som barna raskt lærer seg å snakke, bare de får sjansen til det. Derfor skal ikke filmpedagogen instruere barna, men nøye seg med å gi dem redskapene og la dem selv få utforske mulighetene.
Dette er selvsagt vanskelig å gjennomføre - ofte må jeg forlate rommet der elevene animerer, fordi det klør i fingrene mine etter å hjelpe dem. Men slik hjelp er ofte ødeleggende - i stedet for å finne løsninger selv, blir de uselvstendige og usikre. Jeg forsøker derfor å tenke at det viktigste er at elevene får muligheten til å lage flere filmer, for da får de sjansen til å lære av sine egne erfaringer. Det er trolig også først når de begynner å se på seg selv som filmskapere at de begynner å lære av andre elever og av filmer de ser.
Den tredje er filmteoretikeren David Bordwell, som gjorde meg oppmerksom på at filmer ikke blir fortalt. Filmer presenterer bare forskjellig type visuell og lydlig informasjon som det er opp til tilskueren å sette sammen til en fortelling. Under en kinoforestilling sitter altså tilskueren med all sin kompetanse om fortellinger og forsøker å få alle bitene til å passe inn. Det er for eksempel derfor sjanger spiller så stor rolle i filmen - den er nesten som en bruksanvisning for oss i det vi setter oss ned i mørket og skal gå i gang med å fortelle filmen.
Å kunne (gjen-)fortelle en film er en slags kunst, som man selvsagt blir bedre og bedre til. Barn er midt oppe i innlæringa av dette og er derfor årvåkent til stede, mens voksne ofte kan det så godt at vi av og til blir sløve filmtittere. Det morsomste med metoden "Fortellermaskinen" er å oppdage for noen eksperter elevene er på filmen de har sett. De kan alle replikker, husker hele handlingsforløpet, og til og med fargen karakterene i filmen hadde på klærne.
Den fjerde er norsklektoren Sylvi Penne, som i en artikkel i Årbok for litteratur for barn og unge, la fram teorier om hvordan barn leser bøker. Der skiller hun mellom tre faser.
Barnehagebarn er opptatt av identifikasjon med helter i fortellingene (litt sånn som små barn også trenger trygge foreldre å støtte seg til og ha full tillit til).
Barneskolebarn er opptatt av intriger og fortellinger, av hva som skjer (litt sånn som barn bruker fortellinger for å forklare hva som har skjedd i livet deres - de klarer sjelden å forklare hvorfor de gjorde noe, men kan godt fortelle hva de gjorde - jeg tror at fortellinger er selve logikken barn bruker for å forstå livet rundt seg).
Ungdomsskoleelever begynner å bli interessert i psykologiske problemstillinger (akkurat som de begynner å fundere på hvem de selv er og om de kan bli annerledes).
Det som gjorde teoriene hennes viktige for meg, var dette at barneskolebarn er rettet mot fortellinger. Hvorfor da ikke bruke film mer i undervisningen, når dette er det mediet som best trener opp barna i fortellingens kunst?
Er det forresten sant at film er det beste middelet for å trene opp barn i fortellingens kunst? Er ikke bøker bedre? Nei, tror jeg. Vi kjenner alle motforestillingen mot film: Boka får oss til å skape våre egne bilder, mens filmen gir oss ferdige bilder. Og det tror jeg er rett. Men det er ofte oversett at film får oss til å skape våre egne fortellinger, mens bøker gir oss ferdige fortellinger. Så kan man diskutere om bildeskaping eller fortellingskompetanse er viktigst.
15.3.07
Utstyr
I pilotprosjektperioden har vi brukt følgende utstyr:
2 PCer med programmene Windows Movie Maker og Stop Motion Pro (Education)
2 Animasjonsbokser
2 Digitale videokameraer
Tegneark
Papp til å lage bakgrunner og cut out-figuer med
Saks, penner, blyanter, fargestifter, vannmaling
Plastelina i forskjellige farger til å lage figurer med
DV-tape og innspillingsDVD til å lagre filmene på, for redigering og visning
Skoletavla til å planlegge filminnspillingen på
Vi har brukt 2 PC/bokser/kameraer for å rekke å lage en film på 3-6 minutter i løpet av en uke med 12-15 elever i aktivitet. Det går fint med bare 1 PC/boks/kamera også, men da må antall elever eller varigheten på prosjektet tilpasses arbeidsforholdene.
2 PCer med programmene Windows Movie Maker og Stop Motion Pro (Education)
2 Animasjonsbokser
2 Digitale videokameraer
Tegneark
Papp til å lage bakgrunner og cut out-figuer med
Saks, penner, blyanter, fargestifter, vannmaling
Plastelina i forskjellige farger til å lage figurer med
DV-tape og innspillingsDVD til å lagre filmene på, for redigering og visning
Skoletavla til å planlegge filminnspillingen på
Vi har brukt 2 PC/bokser/kameraer for å rekke å lage en film på 3-6 minutter i løpet av en uke med 12-15 elever i aktivitet. Det går fint med bare 1 PC/boks/kamera også, men da må antall elever eller varigheten på prosjektet tilpasses arbeidsforholdene.
Planlegging og timeplan
Verkstedene gjennomføres i løpet av uke. En vanlig timeplan ser slik ut:
Mandag:
Kl 10-12 Vi ser film
Kl 13 Alle tegner en tegning hver.
Tirsdag:
Kl 9 Filmgruppa setter opp tegningene som storyboards på tavlen. Vi diskuterere hvilke scener som skal være med i filmen vår, og skriver opp alle figurene og bakgrunnene som må lages. Så fordeles jobber og elevene blir delt inn i grupper på 2 eller 3 elever hver. Alle elevene får normalt sett lage en figur, som også kommer til å bli brukt av andre. Bakgrunnene blir satt bort til gruppene som trenger dem i scenene de skal lage.
Kl 1030-1215 Skrivegruppa gjennomfører skriveverkstedet.
Kl 1030-1215 Filmgruppa bruker dagen på å lage figurer og bakgrunner.
Kl 1245-1330 Noen av filmskaperne begynner å skrive ned et enkelt manus med handling og replikker.
Kl 1245-1330 De som har deltatt i skrivegruppa begynner å skrive inn setningene sine på data.
Onsdag:
Kl 9-1330 Elevene gjør ferdig figurer, bakgrunner og manus. De begynner å filme. Elevene bruker gjennomsnittlig 1 time på å filme scenen sin. Noen er raske, andre er svært nøyaktige. Elevene som venter på tur til å filme eller er ferdig med filmen sin kan enten gjøre annet skolearbeid eller begynne med å forberede lydinnspilling og innspilling av fortekster.
Torsdag:
Kl 9-1330 Samme som onsdag.
Etter at filminnspillingen er ferdig må læreren (evt. med hjelp av ivrige elever) overføre scenene fra Stop Motion til Windows Movie Maker for lydpålegging neste dag.
Fredag:
Kl 9-1030 Innspilling av replikker.
Kl 1030-1200 Innspilling av lydeffekter.
Visning:
Enten på fredag eller mandag neste uke, avhengig av hvordan arbeidsgangen har forløpt.
Mandag:
Kl 10-12 Vi ser film
Kl 13 Alle tegner en tegning hver.
Tirsdag:
Kl 9 Filmgruppa setter opp tegningene som storyboards på tavlen. Vi diskuterere hvilke scener som skal være med i filmen vår, og skriver opp alle figurene og bakgrunnene som må lages. Så fordeles jobber og elevene blir delt inn i grupper på 2 eller 3 elever hver. Alle elevene får normalt sett lage en figur, som også kommer til å bli brukt av andre. Bakgrunnene blir satt bort til gruppene som trenger dem i scenene de skal lage.
Kl 1030-1215 Skrivegruppa gjennomfører skriveverkstedet.
Kl 1030-1215 Filmgruppa bruker dagen på å lage figurer og bakgrunner.
Kl 1245-1330 Noen av filmskaperne begynner å skrive ned et enkelt manus med handling og replikker.
Kl 1245-1330 De som har deltatt i skrivegruppa begynner å skrive inn setningene sine på data.
Onsdag:
Kl 9-1330 Elevene gjør ferdig figurer, bakgrunner og manus. De begynner å filme. Elevene bruker gjennomsnittlig 1 time på å filme scenen sin. Noen er raske, andre er svært nøyaktige. Elevene som venter på tur til å filme eller er ferdig med filmen sin kan enten gjøre annet skolearbeid eller begynne med å forberede lydinnspilling og innspilling av fortekster.
Torsdag:
Kl 9-1330 Samme som onsdag.
Etter at filminnspillingen er ferdig må læreren (evt. med hjelp av ivrige elever) overføre scenene fra Stop Motion til Windows Movie Maker for lydpålegging neste dag.
Fredag:
Kl 9-1030 Innspilling av replikker.
Kl 1030-1200 Innspilling av lydeffekter.
Visning:
Enten på fredag eller mandag neste uke, avhengig av hvordan arbeidsgangen har forløpt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)