12.1.07
Se filmene som ble laget i løpet av høsten 2006
I løpet av høsten ble det laget til sammen 8 filmer ved de to forsøksskolene Gamlebyen og Seterbråten ved hjelp av metoden "Fortellermaskinen". Klikk på linkene til høyre for å se filmene på YouTube.
11.1.07
Hvordan gjennomføres Fortellermaskinen?
Fortellermaskinen består av følgende elementer
1) Se først en film.
2) Be hver deltaker tegne en scene fra filmen. Det kan være hva som helst, gjerne det de husker aller best fra filmen.
3) Få deltakerne til å sortere tegningene sine, gjerne i samme rekkefølge som scenene var i filmen.
Skal man lage animasjonsfilm, fortsetter man slik:
4) Tegningene utgjør et storyboard. La nå elevene lage alle figurer, rekvisitter og bakgrunner som trengs for å filme den handlingen som tegningen er en del av. La gjerne elever som har tegnet scener som hører sammen, jobbe sammen.
5) La deretter elevene få spille inn scenen sin som en animasjonsfilm. Her kan en animasjonsboks være et nyttig verktøy. Og det samme kan et animasjonsprogram som StopMotion være. Jeg bruker begge disse.
6) Sett sammen alle elevenes filmer til en sammenhengende film i et redigeringsprogram. Vi har brukt Windows Movie Maker.
7) La elevene få forskjellige roller og spill inn lyden i samme redigeringsprogram. La gjerne noen lage musikk også. Filmen er ferdig.
Skal man lage en bildebok, fortsetter man slik:
4) Gjennomfør et skriveverksted der du ber elevene om å gjenskape filmens univers gjennom å gi dem enkle oppgaver. Oppgavene kan være: Hvordan ser personene på tegningen din ut? Hva gjør personene? Hva vil personene? Hvordan har de det? Hva føler de? Hva tenker de på? Hva sier de? Hvilke lyder ville du kunne hørt? Hvilken lukt? Hva skjer om ett minutt?
Og man kan gjerne introdusere noen språklige virkemidler: Fullfør setningen "Det var som om ... " slik at den passer til tegningen din. Eller "Ingen visste ...." Eller formler som: "Det var bra at ...., men dumt at ...." Alt er tillatt, og en god lærer kan her introdusere elever for nye måter å skrive setninger på.
5) Få elevene til å velge ut 4 setninger som de gjerne vil ha med i bildeboken. Elevene kan gjerne hjelpe hverandre hvis de er trente lesere, eller læreren kan si at man skal velge ut 1 setning om hovedpersonen, 1 setning om lyd eller lukt, 1 replikk eller "Det var som..." og 1 setning om hva som skjer eller kommer til å skje.
6) Skriv tekstene på et A4-ark, enten for hånd eller med maskin, og lim inn tegningen over. Sett dem i den rekkefølgen som ble bestemt i 3). Dermed har du en bildebok med elevenes egne tegninger og egne ord - men med handling som minner om filmen.
Hvor lang tid tar det?
Dere klarer å lage en film på ei uke. Men da må det settes av minst 4 skoletimer hver dag. Og læreren må regne med å bruke et par timer etter skoleslutt for å tilrettelegge for neste dags arbeid de 2 siste dagene.
Selve skriveverkstedet tar maksimalt 2 skoletimer. I tillegg må en regne med 1 time eller 2 for selve bokproduksjonen (skrive inn på maskin, lime på tegningene, sette sammen sidene).
1) Se først en film.
2) Be hver deltaker tegne en scene fra filmen. Det kan være hva som helst, gjerne det de husker aller best fra filmen.
3) Få deltakerne til å sortere tegningene sine, gjerne i samme rekkefølge som scenene var i filmen.
Skal man lage animasjonsfilm, fortsetter man slik:
4) Tegningene utgjør et storyboard. La nå elevene lage alle figurer, rekvisitter og bakgrunner som trengs for å filme den handlingen som tegningen er en del av. La gjerne elever som har tegnet scener som hører sammen, jobbe sammen.
5) La deretter elevene få spille inn scenen sin som en animasjonsfilm. Her kan en animasjonsboks være et nyttig verktøy. Og det samme kan et animasjonsprogram som StopMotion være. Jeg bruker begge disse.
6) Sett sammen alle elevenes filmer til en sammenhengende film i et redigeringsprogram. Vi har brukt Windows Movie Maker.
7) La elevene få forskjellige roller og spill inn lyden i samme redigeringsprogram. La gjerne noen lage musikk også. Filmen er ferdig.
Skal man lage en bildebok, fortsetter man slik:
4) Gjennomfør et skriveverksted der du ber elevene om å gjenskape filmens univers gjennom å gi dem enkle oppgaver. Oppgavene kan være: Hvordan ser personene på tegningen din ut? Hva gjør personene? Hva vil personene? Hvordan har de det? Hva føler de? Hva tenker de på? Hva sier de? Hvilke lyder ville du kunne hørt? Hvilken lukt? Hva skjer om ett minutt?
Og man kan gjerne introdusere noen språklige virkemidler: Fullfør setningen "Det var som om ... " slik at den passer til tegningen din. Eller "Ingen visste ...." Eller formler som: "Det var bra at ...., men dumt at ...." Alt er tillatt, og en god lærer kan her introdusere elever for nye måter å skrive setninger på.
5) Få elevene til å velge ut 4 setninger som de gjerne vil ha med i bildeboken. Elevene kan gjerne hjelpe hverandre hvis de er trente lesere, eller læreren kan si at man skal velge ut 1 setning om hovedpersonen, 1 setning om lyd eller lukt, 1 replikk eller "Det var som..." og 1 setning om hva som skjer eller kommer til å skje.
6) Skriv tekstene på et A4-ark, enten for hånd eller med maskin, og lim inn tegningen over. Sett dem i den rekkefølgen som ble bestemt i 3). Dermed har du en bildebok med elevenes egne tegninger og egne ord - men med handling som minner om filmen.
Hvor lang tid tar det?
Dere klarer å lage en film på ei uke. Men da må det settes av minst 4 skoletimer hver dag. Og læreren må regne med å bruke et par timer etter skoleslutt for å tilrettelegge for neste dags arbeid de 2 siste dagene.
Selve skriveverkstedet tar maksimalt 2 skoletimer. I tillegg må en regne med 1 time eller 2 for selve bokproduksjonen (skrive inn på maskin, lime på tegningene, sette sammen sidene).
Hva er Fortellermaskinen?
Fortellermaskinen er en metode for å jobbe med filmopplevelser i klasserommet. Det er en metode for å skape enkle animasjonsfilmer og for å lage korte bildebøker.
Metoden tar utgangspunkt i spillefilmer, og det skyldes to grunner. For det første er film en helt spesiell type fortelling. Det er ikke filmskaperne som forteller, men publikum. Filmskaperne setter bare bilder og lyder i rekkefølge, mens det er tilskueren som pusler sammen all informasjonen til en fortelling. Det betyr at alle som ser film sitter og forteller filmen oppe i hodet sitt. Etterhvert som vi blir godt vante med å se film, legger vi ikke merke til det lenger. Ja, unntatt da om en film er skikkelig rar. Da tar vi det enten som en utfordring, eller skyver den fra oss som "uforståelig". Men barn er midt inne i det å lære seg å forstå filmer, og de er ivrige etter både å forstå dem og gjenfortelle dem.
Dette er den andre grunnen. Nettopp barn i grunnskolealder (10-13 år) oppildnes av intriger og måten ting er fortalt på. Dette er ikke nødvendigvis fordi de er spesielt interesserte i det, som om det var en hobby. Det er mye mer allment enn det. Jeg tror barn har en trang etter å skjønne det som foregår i verden - og i denne alderen møter de uforvarende en hel rekke utfordringer fra aviser, blader, internett, bøker, filmer, tv og ikke minst andre mennesker. Uten å delta i ungdoms- eller voksenverdenen, er de plutselig like ved og titter inn. Fra barndommen har de hørt eventyr og brynt seg på enkle fortellinger, og når de selv skal skjønne noe er det ikke bare logikk de bruker, men vel så mye fortellinger. Derfor har også de mediene som selv formidler gjennom fortellinger en fordel i kommunikasjonen med barn. En av grunnene til det er alle formlene som brukes om igjen og om igjen, og som barn raskt fanger opp. Disse formlene danner grunnlaget for å forstå nye fortellinger, og gradvis øker kompetansen deres. Filmen spiller mer opp til dette enn noe annet medie. Den benytter seg i stor grad av formler - og ikke minst viktig, den lar barna være aktive gjennom at de må gjenfortelle oppe i hodene sine for å forstå.
Vinteren 2005/2006 fikk jeg støtte fra Medietilsynet, Den kulturelle skolesekken, Norsk filminstitutt og FILM&KINO for å gjennomføre et pilotprosjekt. Gamlebyen skole og Seterbråten skole meldte seg som interesserte i å være med, og i skoleåret 2006/2007 prøves metoden ut på disse to skolene.
Metoden tar utgangspunkt i spillefilmer, og det skyldes to grunner. For det første er film en helt spesiell type fortelling. Det er ikke filmskaperne som forteller, men publikum. Filmskaperne setter bare bilder og lyder i rekkefølge, mens det er tilskueren som pusler sammen all informasjonen til en fortelling. Det betyr at alle som ser film sitter og forteller filmen oppe i hodet sitt. Etterhvert som vi blir godt vante med å se film, legger vi ikke merke til det lenger. Ja, unntatt da om en film er skikkelig rar. Da tar vi det enten som en utfordring, eller skyver den fra oss som "uforståelig". Men barn er midt inne i det å lære seg å forstå filmer, og de er ivrige etter både å forstå dem og gjenfortelle dem.
Dette er den andre grunnen. Nettopp barn i grunnskolealder (10-13 år) oppildnes av intriger og måten ting er fortalt på. Dette er ikke nødvendigvis fordi de er spesielt interesserte i det, som om det var en hobby. Det er mye mer allment enn det. Jeg tror barn har en trang etter å skjønne det som foregår i verden - og i denne alderen møter de uforvarende en hel rekke utfordringer fra aviser, blader, internett, bøker, filmer, tv og ikke minst andre mennesker. Uten å delta i ungdoms- eller voksenverdenen, er de plutselig like ved og titter inn. Fra barndommen har de hørt eventyr og brynt seg på enkle fortellinger, og når de selv skal skjønne noe er det ikke bare logikk de bruker, men vel så mye fortellinger. Derfor har også de mediene som selv formidler gjennom fortellinger en fordel i kommunikasjonen med barn. En av grunnene til det er alle formlene som brukes om igjen og om igjen, og som barn raskt fanger opp. Disse formlene danner grunnlaget for å forstå nye fortellinger, og gradvis øker kompetansen deres. Filmen spiller mer opp til dette enn noe annet medie. Den benytter seg i stor grad av formler - og ikke minst viktig, den lar barna være aktive gjennom at de må gjenfortelle oppe i hodene sine for å forstå.
Vinteren 2005/2006 fikk jeg støtte fra Medietilsynet, Den kulturelle skolesekken, Norsk filminstitutt og FILM&KINO for å gjennomføre et pilotprosjekt. Gamlebyen skole og Seterbråten skole meldte seg som interesserte i å være med, og i skoleåret 2006/2007 prøves metoden ut på disse to skolene.
Abonner på:
Innlegg (Atom)