I barnehager er det nok bedre å jobbe med kjente eventyr enn med filmer, for at barna skal ha godt nok grep om fortellingen som de skal gjenskape.
Filmen i venstre kolonne ble laget ved Kongleveien barnehage, Nesodden. Den gjenforteller "De tre bukkene Bruse". Seks barn byttet på å lage filmen. Den viktigste lærdommen de tar med seg, er nok at nå vet de hvordan animasjonsfilmer blir laget. Det tas mange enkeltbilder, og så flytter figurene på seg når de blir vist som "film" etterpå. Og lyden legges på for seg selv.
Arbeidet med å animere er vanskelig å forstå for dem, så de blir litt for lite sjøldrevne til at jeg vil anbefale noe annet enn svært korte prosjekter.
Aller best vil det nok gå dersom ett barn jobber sammen med en voksen hele tiden, og at samarbeidet er slik at barnet hjelper den voksne, og ikke omvendt. Men slik gjorde ikke vi det. Her jobbet stort sett tre og tre barn sammen.
Dette prosjektet tok fire dager à 1-2 timer med forberedelser (lage figurer, male og klippe bakgrunner), to dager à 2 timer med filmopptak og en dag à 1 time med lydopptak. Og en liten kveld for prosjektlederen for å veve bilde og lyd godt sammen.
Barna syntes det var mye morsommere å se den ferdige filmen enn det var å lage den!
23.4.07
Lydeffekter
Elevene er i stand til å gjennomføre det aller meste av filmproduksjonen på egen hånd, bare de får litt veiledning. På filmen "Tempelriddernes hevn" er alle lydeffektene lagt inn av to av elevene, som satt alene med datamaskinen og et utvalg av lyder lastet ned (av meg) fra internett. Alt de trengte av instruksjon var en enkel demonstrasjon av hvordan jeg gikk fram når jeg selv gjorde det.
På samme måte kan elever legge inn filmene i Movie Maker, og selv administrere innspillingen av replikker. Dette har jeg riktignok bare gjort korte forsøk på, men det har fungert greit.
Det som aller mest hindrer full elev-selvstendighet i denne metoden er hjelpen elevene får til å begrense scenen de skal spille inn. Det vil si: Metoden lar bare elevene få jobbe med deler av hele fortellingen, og de øves ikke opp i å ta ansvar for hele filmen.
De første filmene elevene fikk lage i prosjektperioden ble innspilt med full elev-selvstendighet også her, om enn på negativt vis. De fikk da beskjed om å lage sin egen scene uten at verken de eller vi ville tenke mer på helheten som ble skapt. Målet var å legge mer vekt på elevenes tilfeldige valg av scene og opparbeidelse av animasjonskompetanse, enn på selve filmen som ble laget. Det visste seg, ikke overraskende, at filmene fungerte dårlig som helhetsinntrykk, når de forskjellige episodene som ble laget, ble spilt inn helt uten hensyn til den samlede filmfortellingen. Og det å vise fram filmene til andre, er såpass viktig i slike prosjekter, at det ikke er noe gøy å vise fram filmer som andre knapt skjønner seg, tror jeg.
Det er også påfallende hvor mye lettere det er å hjelpe elevene med å skape en liten fortelling når vi hele tiden sammenligner tegningene elevene har laget med fortellingen i originalfilmen, og i tillegg forklarer hva filmen deres vil kunne fortelle av dette dersom de holder seg til tegningene sine. Det blir da lettere for elevene å forstå hva de selv skal fortelle, og det går an å få dem til å ta hensyn til de delene av fortellingen som elevene før og etter dem kommer til å fortelle.
Jeg tror ikke elever har god nok kompetanse på fortellinger og overblikk nok til selv å kunne administrere utvelgelsen av scener. Lærerens egen fortellingskompetanse er viktig i denne sammenhengen, men denne kompetansen trenger ikke å være knyttet til film. Teater, dans, musikk, litteratur, bildekunst (ja, selv historie) formidler også fortellinger og erfaringer fra dette kan brukes når man veileder elevene. Men selvsagt, det er ingen ulempe å kunne mye om å fortelle med film.
20.4.07
Hvor klart holder barn fast bilder?
Onsdag 18. april holdt jeg et foredrag for Landslaget for medieundervisning, i forbindelse med årsmøtet deres, og da sa en av de tilstedeværende (Mai) at hun syntes det var fascinerende at barna, når de tegnet, brukte både høydeformat og breddeformat. Hun mente at voksne helt sikkert ville tegnet filmbilder i breddeformat, fordi filmruta jo er bredere enn den er høy. Er det da slik at barna ser bildene så tydelig for seg, at de ikke blir påvirket av formatet det er presentert i? Ikke vet jeg, men jeg skal titte gjennom en del av bildene fra barna for å finne ut mer av det.
For videregående og ungdomsskole?
En annen tilhører (Jan Arve) spurte om det gikk an å gjøre noe liknende for eldre elever. Han fikk lyst til å be sine elever på medielinja på videregående skole om å gjenskape et enkeltbilde fra filmen de har sett, og deretter bruke dette bildet som utgangspunkt for en rekonstruksjon av denne scenen - enten i form av et storyboard eller en kort film. Dette som en øvelse i visualisering, tror jeg han mente.
Hva med ungdomsskolen? Jeg tror ikke ungdomsskoleelever er særlig ivrige på å tegne, og man møter som animasjonslærer mye motstand her, straks man skal kreve at elevene skal være liksom-kreative. Animasjonsarbeid er vel på dette trinnet mest vellykket hos inspirerte enkeltelever. Men jeg tror det går an å gjøre noe som ligner. I stedet for å ta utgangspunkt i en film, kan man ta utgangspunkt i bøker der det er mange illustrasjoner. Elevene får da beskjed om å velge ut bilder som de skal lage film med utgangspunkt i. Jeg ser f.eks. for meg at elevene skal jobbe med 2. verdenskrig. De velger ut bilder av KZ-leire, fanger, Hitler, bombefly, Hiroshima, atomsoppen, ruinbyer... Og så lager de korte animasjoner for hvert tema, som så blir satt sammen som klassens 2. verdenskrig-film. Da kan de blande tegninger og animasjoner, bruke bildemanipulasjon og lyd fra forskjellige kilder.
Hva med ungdomsskolen? Jeg tror ikke ungdomsskoleelever er særlig ivrige på å tegne, og man møter som animasjonslærer mye motstand her, straks man skal kreve at elevene skal være liksom-kreative. Animasjonsarbeid er vel på dette trinnet mest vellykket hos inspirerte enkeltelever. Men jeg tror det går an å gjøre noe som ligner. I stedet for å ta utgangspunkt i en film, kan man ta utgangspunkt i bøker der det er mange illustrasjoner. Elevene får da beskjed om å velge ut bilder som de skal lage film med utgangspunkt i. Jeg ser f.eks. for meg at elevene skal jobbe med 2. verdenskrig. De velger ut bilder av KZ-leire, fanger, Hitler, bombefly, Hiroshima, atomsoppen, ruinbyer... Og så lager de korte animasjoner for hvert tema, som så blir satt sammen som klassens 2. verdenskrig-film. Da kan de blande tegninger og animasjoner, bruke bildemanipulasjon og lyd fra forskjellige kilder.
30.3.07
Grunnlag for mottakelse av filmprosjekter i Den kulturelle skolesekken
Det er alltid noe man ikke får sagt når man holder foredrag. På onsdagens presentasjon av "Fortellermaskinen" under Amandusfestivalen glemte jeg å fortelle alle innen Den kulturelle skolesekken at "Fortellermaskinen" kan bli et viktig grunnlag for mottakelsen av filmprosjekter i Den kulturelle skolesekken.
Hvis lærerne lar elevene få lage film av filmer de har sett, så vil alle filmskaper-besøk bli til viktige inspirasjonskilder for videre skaping av filmer. Elevene som kan lage film selv, møter nemlig filmskaperne med en helt annen holdning enn elever som ikke får laget film. De blir åpne for læring, for tips til egen filmskaping og for nye metoder å lage film med. Og viktigst: For læreren blir det lett å følge opp besøket, ved at hun tar i bruk kunnskap fra besøket neste gang klassen skal lage film.
Men dette krever selvsagt at elevene får lage film ofte. Og jeg mener at (noen av) elevene bør lage film hver gang de selv har sett en film i skolesammenheng.
Hvis lærerne lar elevene få lage film av filmer de har sett, så vil alle filmskaper-besøk bli til viktige inspirasjonskilder for videre skaping av filmer. Elevene som kan lage film selv, møter nemlig filmskaperne med en helt annen holdning enn elever som ikke får laget film. De blir åpne for læring, for tips til egen filmskaping og for nye metoder å lage film med. Og viktigst: For læreren blir det lett å følge opp besøket, ved at hun tar i bruk kunnskap fra besøket neste gang klassen skal lage film.
Men dette krever selvsagt at elevene får lage film ofte. Og jeg mener at (noen av) elevene bør lage film hver gang de selv har sett en film i skolesammenheng.
Fire inspirasjonskilder
Onsdag 28. februar presenterte jeg "Fortellermaskinen" på et Film i sekken-seminar under Amandusfestivalen på Lillehammer. Da nevnte jeg fire inspirasjonskilder for prosjektet - og jeg tenkte jeg kunne nevne dem her også:
Den første er forfatteren Gro Dahle: Hun har gjort meg oppmerksom på at det er viktig å ha gode rutiner for å la fantasien jobbe fritt. Ved å la elevene løse oppgaver som er små, uten mål og som krever konsentrasjon om sansning, så blir elevene i stand til å skrive tekster som de også overrasker seg selv med.
Første stadie i et bok-prosjekt, slik som jeg driver med, er derfor å ha en times skriving, der elevene skriver uten tanke på det ferdige produktet; og deretter en liten halvtime der elevene leser gjennom det de har skrevet og velger ut det de liker best før de bearbeider dette til ferdig tekst.
Den andre er filmpedagogen Erling Ericsson. Han viste meg hvordan han gjennomfører filmverksteder med animasjonsboksen og la da stor vekt på at film er et språk som barna raskt lærer seg å snakke, bare de får sjansen til det. Derfor skal ikke filmpedagogen instruere barna, men nøye seg med å gi dem redskapene og la dem selv få utforske mulighetene.
Dette er selvsagt vanskelig å gjennomføre - ofte må jeg forlate rommet der elevene animerer, fordi det klør i fingrene mine etter å hjelpe dem. Men slik hjelp er ofte ødeleggende - i stedet for å finne løsninger selv, blir de uselvstendige og usikre. Jeg forsøker derfor å tenke at det viktigste er at elevene får muligheten til å lage flere filmer, for da får de sjansen til å lære av sine egne erfaringer. Det er trolig også først når de begynner å se på seg selv som filmskapere at de begynner å lære av andre elever og av filmer de ser.
Den tredje er filmteoretikeren David Bordwell, som gjorde meg oppmerksom på at filmer ikke blir fortalt. Filmer presenterer bare forskjellig type visuell og lydlig informasjon som det er opp til tilskueren å sette sammen til en fortelling. Under en kinoforestilling sitter altså tilskueren med all sin kompetanse om fortellinger og forsøker å få alle bitene til å passe inn. Det er for eksempel derfor sjanger spiller så stor rolle i filmen - den er nesten som en bruksanvisning for oss i det vi setter oss ned i mørket og skal gå i gang med å fortelle filmen.
Å kunne (gjen-)fortelle en film er en slags kunst, som man selvsagt blir bedre og bedre til. Barn er midt oppe i innlæringa av dette og er derfor årvåkent til stede, mens voksne ofte kan det så godt at vi av og til blir sløve filmtittere. Det morsomste med metoden "Fortellermaskinen" er å oppdage for noen eksperter elevene er på filmen de har sett. De kan alle replikker, husker hele handlingsforløpet, og til og med fargen karakterene i filmen hadde på klærne.
Den fjerde er norsklektoren Sylvi Penne, som i en artikkel i Årbok for litteratur for barn og unge, la fram teorier om hvordan barn leser bøker. Der skiller hun mellom tre faser.
Barnehagebarn er opptatt av identifikasjon med helter i fortellingene (litt sånn som små barn også trenger trygge foreldre å støtte seg til og ha full tillit til).
Barneskolebarn er opptatt av intriger og fortellinger, av hva som skjer (litt sånn som barn bruker fortellinger for å forklare hva som har skjedd i livet deres - de klarer sjelden å forklare hvorfor de gjorde noe, men kan godt fortelle hva de gjorde - jeg tror at fortellinger er selve logikken barn bruker for å forstå livet rundt seg).
Ungdomsskoleelever begynner å bli interessert i psykologiske problemstillinger (akkurat som de begynner å fundere på hvem de selv er og om de kan bli annerledes).
Det som gjorde teoriene hennes viktige for meg, var dette at barneskolebarn er rettet mot fortellinger. Hvorfor da ikke bruke film mer i undervisningen, når dette er det mediet som best trener opp barna i fortellingens kunst?
Er det forresten sant at film er det beste middelet for å trene opp barn i fortellingens kunst? Er ikke bøker bedre? Nei, tror jeg. Vi kjenner alle motforestillingen mot film: Boka får oss til å skape våre egne bilder, mens filmen gir oss ferdige bilder. Og det tror jeg er rett. Men det er ofte oversett at film får oss til å skape våre egne fortellinger, mens bøker gir oss ferdige fortellinger. Så kan man diskutere om bildeskaping eller fortellingskompetanse er viktigst.
Den første er forfatteren Gro Dahle: Hun har gjort meg oppmerksom på at det er viktig å ha gode rutiner for å la fantasien jobbe fritt. Ved å la elevene løse oppgaver som er små, uten mål og som krever konsentrasjon om sansning, så blir elevene i stand til å skrive tekster som de også overrasker seg selv med.
Første stadie i et bok-prosjekt, slik som jeg driver med, er derfor å ha en times skriving, der elevene skriver uten tanke på det ferdige produktet; og deretter en liten halvtime der elevene leser gjennom det de har skrevet og velger ut det de liker best før de bearbeider dette til ferdig tekst.
Den andre er filmpedagogen Erling Ericsson. Han viste meg hvordan han gjennomfører filmverksteder med animasjonsboksen og la da stor vekt på at film er et språk som barna raskt lærer seg å snakke, bare de får sjansen til det. Derfor skal ikke filmpedagogen instruere barna, men nøye seg med å gi dem redskapene og la dem selv få utforske mulighetene.
Dette er selvsagt vanskelig å gjennomføre - ofte må jeg forlate rommet der elevene animerer, fordi det klør i fingrene mine etter å hjelpe dem. Men slik hjelp er ofte ødeleggende - i stedet for å finne løsninger selv, blir de uselvstendige og usikre. Jeg forsøker derfor å tenke at det viktigste er at elevene får muligheten til å lage flere filmer, for da får de sjansen til å lære av sine egne erfaringer. Det er trolig også først når de begynner å se på seg selv som filmskapere at de begynner å lære av andre elever og av filmer de ser.
Den tredje er filmteoretikeren David Bordwell, som gjorde meg oppmerksom på at filmer ikke blir fortalt. Filmer presenterer bare forskjellig type visuell og lydlig informasjon som det er opp til tilskueren å sette sammen til en fortelling. Under en kinoforestilling sitter altså tilskueren med all sin kompetanse om fortellinger og forsøker å få alle bitene til å passe inn. Det er for eksempel derfor sjanger spiller så stor rolle i filmen - den er nesten som en bruksanvisning for oss i det vi setter oss ned i mørket og skal gå i gang med å fortelle filmen.
Å kunne (gjen-)fortelle en film er en slags kunst, som man selvsagt blir bedre og bedre til. Barn er midt oppe i innlæringa av dette og er derfor årvåkent til stede, mens voksne ofte kan det så godt at vi av og til blir sløve filmtittere. Det morsomste med metoden "Fortellermaskinen" er å oppdage for noen eksperter elevene er på filmen de har sett. De kan alle replikker, husker hele handlingsforløpet, og til og med fargen karakterene i filmen hadde på klærne.
Den fjerde er norsklektoren Sylvi Penne, som i en artikkel i Årbok for litteratur for barn og unge, la fram teorier om hvordan barn leser bøker. Der skiller hun mellom tre faser.
Barnehagebarn er opptatt av identifikasjon med helter i fortellingene (litt sånn som små barn også trenger trygge foreldre å støtte seg til og ha full tillit til).
Barneskolebarn er opptatt av intriger og fortellinger, av hva som skjer (litt sånn som barn bruker fortellinger for å forklare hva som har skjedd i livet deres - de klarer sjelden å forklare hvorfor de gjorde noe, men kan godt fortelle hva de gjorde - jeg tror at fortellinger er selve logikken barn bruker for å forstå livet rundt seg).
Ungdomsskoleelever begynner å bli interessert i psykologiske problemstillinger (akkurat som de begynner å fundere på hvem de selv er og om de kan bli annerledes).
Det som gjorde teoriene hennes viktige for meg, var dette at barneskolebarn er rettet mot fortellinger. Hvorfor da ikke bruke film mer i undervisningen, når dette er det mediet som best trener opp barna i fortellingens kunst?
Er det forresten sant at film er det beste middelet for å trene opp barn i fortellingens kunst? Er ikke bøker bedre? Nei, tror jeg. Vi kjenner alle motforestillingen mot film: Boka får oss til å skape våre egne bilder, mens filmen gir oss ferdige bilder. Og det tror jeg er rett. Men det er ofte oversett at film får oss til å skape våre egne fortellinger, mens bøker gir oss ferdige fortellinger. Så kan man diskutere om bildeskaping eller fortellingskompetanse er viktigst.
15.3.07
Utstyr
I pilotprosjektperioden har vi brukt følgende utstyr:
2 PCer med programmene Windows Movie Maker og Stop Motion Pro (Education)
2 Animasjonsbokser
2 Digitale videokameraer
Tegneark
Papp til å lage bakgrunner og cut out-figuer med
Saks, penner, blyanter, fargestifter, vannmaling
Plastelina i forskjellige farger til å lage figurer med
DV-tape og innspillingsDVD til å lagre filmene på, for redigering og visning
Skoletavla til å planlegge filminnspillingen på
Vi har brukt 2 PC/bokser/kameraer for å rekke å lage en film på 3-6 minutter i løpet av en uke med 12-15 elever i aktivitet. Det går fint med bare 1 PC/boks/kamera også, men da må antall elever eller varigheten på prosjektet tilpasses arbeidsforholdene.
2 PCer med programmene Windows Movie Maker og Stop Motion Pro (Education)
2 Animasjonsbokser
2 Digitale videokameraer
Tegneark
Papp til å lage bakgrunner og cut out-figuer med
Saks, penner, blyanter, fargestifter, vannmaling
Plastelina i forskjellige farger til å lage figurer med
DV-tape og innspillingsDVD til å lagre filmene på, for redigering og visning
Skoletavla til å planlegge filminnspillingen på
Vi har brukt 2 PC/bokser/kameraer for å rekke å lage en film på 3-6 minutter i løpet av en uke med 12-15 elever i aktivitet. Det går fint med bare 1 PC/boks/kamera også, men da må antall elever eller varigheten på prosjektet tilpasses arbeidsforholdene.
Abonner på:
Innlegg (Atom)