Onsdag 28. februar presenterte jeg "Fortellermaskinen" på et Film i sekken-seminar under Amandusfestivalen på Lillehammer. Da nevnte jeg fire inspirasjonskilder for prosjektet - og jeg tenkte jeg kunne nevne dem her også:
Den første er forfatteren
Gro Dahle: Hun har gjort meg oppmerksom på at det er viktig å ha gode rutiner for å la fantasien jobbe fritt. Ved å la elevene løse oppgaver som er små, uten mål og som krever konsentrasjon om sansning, så blir elevene i stand til å skrive tekster som de også overrasker seg selv med.
Første stadie i et bok-prosjekt, slik som jeg driver med, er derfor å ha en times skriving, der elevene skriver uten tanke på det ferdige produktet; og deretter en liten halvtime der elevene leser gjennom det de har skrevet og velger ut det de liker best før de bearbeider dette til ferdig tekst.
Den andre er filmpedagogen
Erling Ericsson. Han viste meg hvordan han gjennomfører filmverksteder med animasjonsboksen og la da stor vekt på at film er et språk som barna raskt lærer seg å snakke, bare de får sjansen til det. Derfor skal ikke filmpedagogen instruere barna, men nøye seg med å gi dem redskapene og la dem selv få utforske mulighetene.
Dette er selvsagt vanskelig å gjennomføre - ofte må jeg forlate rommet der elevene animerer, fordi det klør i fingrene mine etter å hjelpe dem. Men slik hjelp er ofte ødeleggende - i stedet for å finne løsninger selv, blir de uselvstendige og usikre. Jeg forsøker derfor å tenke at det viktigste er at elevene får muligheten til å lage flere filmer, for da får de sjansen til å lære av sine egne erfaringer. Det er trolig også først når de begynner å se på seg selv som filmskapere at de begynner å lære av andre elever og av filmer de ser.
Den tredje er filmteoretikeren
David Bordwell, som gjorde meg oppmerksom på at filmer ikke blir fortalt. Filmer presenterer bare forskjellig type visuell og lydlig informasjon som det er opp til tilskueren å sette sammen til en fortelling. Under en kinoforestilling sitter altså tilskueren med all sin kompetanse om fortellinger og forsøker å få alle bitene til å passe inn. Det er for eksempel derfor sjanger spiller så stor rolle i filmen - den er nesten som en bruksanvisning for oss i det vi setter oss ned i mørket og skal gå i gang med å fortelle filmen.
Å kunne (gjen-)fortelle en film er en slags kunst, som man selvsagt blir bedre og bedre til. Barn er midt oppe i innlæringa av dette og er derfor årvåkent til stede, mens voksne ofte kan det så godt at vi av og til blir sløve filmtittere. Det morsomste med metoden "Fortellermaskinen" er å oppdage for noen eksperter elevene er på filmen de har sett. De kan alle replikker, husker hele handlingsforløpet, og til og med fargen karakterene i filmen hadde på klærne.
Den fjerde er norsklektoren
Sylvi Penne, som i en artikkel i Årbok for litteratur for barn og unge, la fram teorier om hvordan barn leser bøker. Der skiller hun mellom tre faser.
Barnehagebarn er opptatt av identifikasjon med helter i fortellingene (litt sånn som små barn også trenger trygge foreldre å støtte seg til og ha full tillit til).
Barneskolebarn er opptatt av intriger og fortellinger, av hva som skjer (litt sånn som barn bruker fortellinger for å forklare hva som har skjedd i livet deres - de klarer sjelden å forklare hvorfor de gjorde noe, men kan godt fortelle hva de gjorde - jeg tror at fortellinger er selve logikken barn bruker for å forstå livet rundt seg).
Ungdomsskoleelever begynner å bli interessert i psykologiske problemstillinger (akkurat som de begynner å fundere på hvem de selv er og om de kan bli annerledes).
Det som gjorde teoriene hennes viktige for meg, var dette at barneskolebarn er rettet mot fortellinger. Hvorfor da ikke bruke film mer i undervisningen, når dette er det mediet som best trener opp barna i fortellingens kunst?
Er det forresten sant at film er det beste middelet for å trene opp barn i fortellingens kunst? Er ikke bøker bedre? Nei, tror jeg. Vi kjenner alle motforestillingen mot film: Boka får oss til å skape våre egne bilder, mens filmen gir oss ferdige bilder. Og det tror jeg er rett. Men det er ofte oversett at film får oss til å skape våre egne fortellinger, mens bøker gir oss ferdige fortellinger. Så kan man diskutere om bildeskaping eller fortellingskompetanse er viktigst.
